Profeten Muhammad (fvmh) - Del 1

Den udødelige historien

Historien om den velsignede fødselen nådde til Pakistan for mer enn 1200 år siden. Våre forfedre hørte den fra Muhammad bin Qasim og hans menn. Det ble den vakreste historien, som noengang er blitt fortalt. Siden Qasims dager er den blitt fortalt og gjenfortalt fra generasjon til generasjon. Det er en beretning, som unge aldri blir trette av å høre, og som beholder sin sjarm for de eldre. Menn, kvinner og barn, har gjennom tidene lovprist Allah og hans godhet mot menneskene.

Fortellingen er enkel i sin form, og tidløs i sin skjønnhet. I det gamle Mekkah, bodde det en ung kvinne, ved navn Amina. Hun var et godt og vennlig menneske, og hun kom fra en god familie. Abdullah, hennes mann, var en ung høvding, som var kjent for sin mandige eleganse og sitt vennlige opptreden. Han var sønn av Abdul Muttalib, som var lederen av de stolte Quraishiene. Quraishiene var vokterne av den hellige Kaabaen. Abdul Muttalib var, som den øverste leder, ansvarlig for Allahs hus. Dette var en stor ære i Arabia, og Aminas svigerfar, Abdul Muttalib, var på grunn av dette den mest populære mannen i Arabia.

Amina hadde kun vært gift i noen få måneder, da hennes mann dro på handelsreise til Syria. På tilbakeveien stoppet han opp i Medinah, som var fødselsstedet til moren hans. Her ble han imidlertidig alvorlig syk, og døde kort tid etterpå.

Da de dårlige nyhetene nådde frem til Mekkah, ble Amina overveldet av sorg. Hun var da gravid, og tanken på at den kommende babyen, skulle fødes farløs, gjorde henne meget urolig. "Hvordan vil min lille skatt føle det, når han oppdager at han ikke har noen far?" tenkte hun. Jo mer hun tenkte over saken, desto mer trist følte hun seg. Men hun hadde i det minste en tilfredsstillelse, nemlig at barnet ville holde minnet om hennes kjære mann i live.

Elefantens år

Dette var det velkjente elefantens år, og det hadde fått sitt navn på grunn av de elefantene som Yemens guvernør, Abraha, marsjerte med til Mekka. Han var en mektig mann som ønsket å udødeliggjøre sitt navn. Derfor bygde han et stort tempel i sin regjeringsby. Han forlangte at folk skulle valfarte til hans tempel i stedet for til Kaabaen. Men ingen villle følge hans bud, og folk fortsatte å gå til Kaabaen som de alltid hadde gjort. Abraha ble klar over sitt nederlag, men fant hurtig på en utvei. "Jeg må ødelegge Kaabaen, da vil ikke pilegrimmene dra til Mekka lenger".
Med en stor hær marsjerte han mot Mekkah, og førte med seg, som nevnt, et antall elefanter. Abdul Muttalib kunne ikke stille noe opp mot denne hærskaren. Så han forlot byen, og lot Allah forsvare sitt hus selv.

Abrahas menn tok noen av Abdul Muttalibs kameler. Den gamle høvdingen gikk da til Abraha, og ba om å få dyrene igjen. "Du er bekymret for noen få kameler" bemerket erobreren overrasket. "Har du da slett ingen omtanke for Kaabaen?" Til dette svarte den gamle: "Kamelene tilhører meg, og jeg må passe på dem. Allah er Herren over Kaabaen og han vil verne om sitt hus selv".
Og slik gikk det. Abdul Muttalib forholdt seg rolig, og Allah sendte en sky av fugler med steiner i klørne og i nebbene over dem. Disse fuglene kastet steinene ned på Abrahas hær for å drepe dem. Hærskaren til Abraha ble aldeles tilintetgjort, og en skadet Abraha måtte vende skuffet hjem. Han døde senere av skadene han fikk som opprører mot Allah. Kaabaen var så sikker som den alltid hadde vært. Begivenheten var et forvarsel om det største vidunderet i historien. Få måneder senere ble Mekka beæret av en velsignet fødsel. Den største og siste av profetene var på vei inn i verden.

Aminas drøm

Da den velsignede fødselen nærmet seg, begynte Amina å få vidunderlige drømmer. I en av dem så hun et blendende lys komme ut av sin kropp. Det spredte seg mer og mer, inntil det lyste opp hele universet. Hver eneste krok, hvert eneste hjørne på hele kloden ble lyst opp av det. Amina ble forbløffet over sin drøm, men var allikevel ikke klar over at det var et tegn på det kommende barnets storhet.

Hun hadde også en annen vidunderlig drøm, hvor hun så opp mot himmelen og så en engel nærme seg, inntil den stod foran henne. "Her er godt nytt til deg, å mor til den velsignede profeten! Din sønn vil bli menneskehetens frelser, og du skal gi ham navnet Ahmed".
Det var med blandede følelser at Amina tenkte over sine drømmer. Hun var lykkelig ved tanken om at hun skulle bli den stolte moren, til verdens forløser, men tanken om at han skulle bli foreldreløs gjorde henne bedrøvet.

Amina snakket med svigerfaren sin om drømmene sine. Abdul Muttalib følte også at de varslet om en stor fremtid for hans ufødte barnebarn. Av alle sine sønner hadde den gamle satt størst pris på Abdullah, og sønnens død kom som et fryktelig sjokk for ham. Aminas drømmer brakte den gamle mannen mye lindring. Hans barnebarn skulle bli ganske annerledes enn noe annet barn.

Den velsignede fødselen

Omsider kom det lykkelige øyeblikket. Tidlig om morgenen mandag den 22. april 571 ble Allahs siste profet født. Ham, som hele verden hadde ventet på, kom omsider. Det var glede overalt, såvel på jorden som i himlene.

Den gode nyheten ble brakt til Abdul Muttalib, som straks løp til Aminas hus. Han var ute av seg selv av glede da han så det himmelske spedbarnet. Aldri før hadde han sett et så deilig og strålende ansikt. Han tok barnet i fanget sitt, og gikk direkte til Kaabaen. Her gikk han rundt og rundt om Allahs hus mens han holdt den nye lille i sine armer. Etterpå brakte han barnet tilbake til Amina.

Da barnet var en uke gammel, holdt Abdul Muttalib et stort festmåltid. Hele Quraish-stammen var invitert.
"Hvilket navn vil du gi barnet?" ble han spurt.
"Jeg kaller ham Muhammad (den lovpriste)" var svaret.
"Men hvorfor dette usedvanlige navnet?" spurte gjestene. "Ingen annen i din slekt har tidligere båret dette navnet". Med en mine av stolthet svarte bestefaren: "Det vet jeg, men mitt barnebarn er heller ikke som noe annet barn. Jeg ønsker at jorden og himlene skal bli fylt med lovpris til hans ære." Slik fikk Aminas barn to navn. Hun kalte ham selv Ahmad. Dette navn ble gitt ham av engelen. Bestefaren kalte ham Muhammad. Begge navnene er profetiske. Barnet var bestemt til å bli menneskehetens største velgjører, og skulle befri menneskenes sjel fra alle lenker. Han skulle gjøre seg fortjent til evig takknemlighet og lovpris. Og han skulle også vise verden Allahs storhet som ingen annen før eller siden hadde vært i stand til.

Barndommen

Selv i denne fjerne tiden var Mekka en temmelig stor by, hvor det bodde altfor mange mennesker. Byens velstående innbyggere anså ikke Mekka for å være et godt sted for oppvoksende barn. De pleide derfor å sende ungene ut på landet når de var omkring en uke gamle, hvor de ble oppdratt av ammer. Den friske luften og de frie omgivelsene i ørkenen var til livsvarig glede for barna. De ble sterke og fryktløse, og de lærte seg landboernes rene språk.

Som vanlig kom ammekvinnene til Mekka for å se etter barn, og naturligvis ønsket hver av dem barn fra de rikeste foreldre. Rike foreldre betydde stor belønning. På denne måten vandret ammekvinnene fra hus til hus for å finne det de ønsket. Iblant ammekvinnene var også Halima Saadia. Hun vandret gate opp og gate ned, men inntil nå hadde søkingen hennes vært forgjeves, og etterpå trodde hun at hun skulle vende tomhendt hjem igjen.

Halimas mann, Harith, hadde fulgt henne inn til byen. En dag kom hun tilbake til deres herberg, mer trøtt og oppgitt enn ellers. "Hva er galt, kone?" spurte han. "Er det ingen barn som vi kan ta med oss hjem?". Halima svarte: "Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Det er kun et farløst barn igjen. Hans strålende utseende vil erobre ditt hjerte, men du kan ikke være sikker på hva resultatet av dine anstrengelser vil bli". "Halima" sa Harith, "gå straks og hent barnet. Hvem vet om det kanskje bringer oss lykke".

Så vendte Halima og Harith tilbake til hjemmet sitt i ørkenen med Aminas barn. Kun lite ante Halima, at hun av alle ammer, var den heldigste. Hun skulle være pleiemor for det største menneske i historien. Og han belønnet henne på en måte som ingen andre pleiebarn kunne gjøre.

Fra det øyeblikket Halima tok spedbarnet i sitt fang, ble hennes hjerte fylt av en merkelig følelse av fred og glede. Hun følte at hun var den lykkeligste kvinnen i hele verden. Alle sorger og bekymringer forlot henne plutselig.

Snart ble Halima og Harith meget stolte over deres pleiebarn. I forveien hadde de fire barn, og det nye barnet ble fort høyt elsket av de øvrige barna.

Aminas farløse sønn brakte en usedvanlig lykke inn i sitt nye hjem. Den lille ørkenhytten blomstret plutselig opp. Alt fremstod nå i et helt annet lys. Hele atmosfæren omkring huset syntes nå fullt av liv og håp. Hele familien følte forandringen. En uforklarlig tilfredshet fylte deres hjerter. Geitene og fårene deres vokste seg tykkere, selv om de spiste det samme som de pleide. Ja, de ga til og med mer melk. Hele familiens liv ble rikere og dypere. Harith og Halima ble det lykkeligste paret i Banu-Saad stammen, og helt naturlig stolte av deres gode lykke. Naboene snakket om dem, og ønsket at det hadde vært dem som var de heldige.

Halima var glad over å se sitt pleiebarn vokse så hurtig. Det var en usedvanlig glød i ansiktet hans. Da han var to år gammel, brakte Halima ham til Amina, som ble overveldet av glede ved å se at hennes sønn hadde så god helse. En epidemi raste i disse dager i Mekka; derfor kom Amina fram til at byen ikke var et godt sted for hennes sønn å oppholde seg. Hun ba derfor Halima om å ta ham med seg tilbake til sitt hjem, i ørkenen. Intet kunne glede Halima og hennes familie mer. Mannen og barna hennes ble henrykt av glede over å få det velsignede barnet tilbake igjen, slik at de kunne gjenoppleve den gleden som de hadde hatt da barnet var blant dem.