Profeten (fvmh) og barnebarna hans
En dag var det mange mennesker i Profetens moske. Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) fortalte menneskene om Allah og alt det vidunderlige Han gjør. Det var helt stille i moskeen. Folk beveget seg knapt mens Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) snakket til dem. Uten forvarsel stoppet Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) opp og gikk mot døren. Folk var overrasket og litt usikre.
Hvor var det Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) tenkte seg å gå så plutselig? Det virket litt merkelig, men de fikk snart forklaringen. Da folk i forsamlingen snudde seg og fulgte Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) med øynene, så de hvorfor han hadde gjort som han gjorde.
To barn, pent kledd i røde skjorter, var på vei mot moskeen. Mens Profeten(Allahs fred og velsignelse være med ham) snakket, hadde han sett dem gjennom døren.
Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) elsket naturligvis alle barn, men dette var to barn som var helt spesielle for ham. Det var barnebarna hans, Hasan og Husein. De var sønnene til den elskede datteren hans, Fatima, og mannen hennes, Ali, som senere skulle bli den fjerde khalifa. Selvfølgelig elsket Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) de to guttene svært høyt, og de elsket ham også.
Da Hasan og Husein så sin elskede bestefar, smilte de bredt og løp mot ham med utstrakte armer for å omfavne ham. Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) frydet seg over å se dem og tok dem med seg til moskeen hvor han ba dem sette seg ved siden av seg. Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) fortsatte sin tale, og forsamlingen falt til ro igjen mens de lyttet til ordene fra Allahs store sendebud (Allahs fred og velsignelse være med ham).
Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) var selvsagt ofte hos datteren Fatima. Han elsket å være sammen med Hasan og Husein, men han ble alltid svært bedrøvet når han så at en av,guttene gråt eller var ulykkelig. Når dette hendte, ropte Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) på datteren sin og ba henne om å forlate det hun holdt på med, og heller ta seg av barna. Dette gjorde han fordi han mente at ingenting er så viktig at det skal gå foran et barn som trenger trøst.Dette gjaldt til og med under bønnen i moskeen.
Ofte tok kvinnene med seg barna sine til moskeen når de kom for å be. Dette var ikke alltid så lurt. De små barna ble raskt utålmodige, og fordi de var for små til å forstå hvilket viktig sted moskeen er, ble de urolige og begynte å gråte under bønnen. Mødrene deres likte ikke at barna ble urolige, men de likte heller ikke å avbryte bønnen for å ta seg av sine gråtende barn. Kanskje håpet de at barna ville bli lei av å gråte og slutte av seg selv. Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) derimot greide ikke å høre på barn som gråt, og når noen startet å gråte under bønnen, gjorde han bønnen kortere slik at mødrene kunne trøste barna sine så raskt som mulig.
Hasan og Husein satt helt stille mens bestefaren (Allahs fred og velsignelse være med ham) snakket. De var snille gutter og visste at moskeen var et helt spesielt sted, nemlig et sted for bønn.
Likevel visste guttene at de ikke trengteå være høytidelige og alvorlige hele tiden mens de var i moskeen. Bestefaren (Allahs fred og velsignelse være med ham) hadde vist dem dette en dag de var sammen med ham mens han ledet bønnen. Bønnen skred fram i moskeen, og profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) la pannen mot golvet slik det gjøres i de daglige bønnene. Plutselig klatret en av dattersønnene opp på ryggen hans. Minuttene gikk, og den lille gutten satt der og moret seg med å "ri"på sin bestefars rygg. Det virket som enevighet før den lille gutten klatret ned og Profeten (Allahs fred og velsignelsevære med ham) kunne løfte hodet igjen og fortsette bønnen.
Folk i moskeen var svært forundret over denne hendelsen. Da bønnen var over, bestemte de seg for å be Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) om en forklaring.
"Allahs Sendebud," sa de, "du holdt hodet mot golvet så lenge ! Var det fordi du fikk en åpenbaring eller et budskap fra Allah ?”
"Å nei!" svarte Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham), "det var på grunn av dattersønnen min som red på ryggen min. Jeg ville ikke ødelegge leken ved å reise meg for raskt."
Folk ble henrykte over dette svaret, for det viste hvor høyt Profeten (Allahs fred og velsignelse være med ham) elsket sine dattersønner, og hvor mye han tenkte på deres lykke og velvære.
Artikkelen er hentet fra http://www.islamnorge.cjb.net/
