Gjennomsyrende edelhet
Det var et stort ansvar som lå på Profeten (fred være med ham); offentliggjøring av Guds sannhet i dets renhet, invitere folket til å velge sannhetens og de gode dydenes vei, vokte og lede det det beskjedne islamske fellesskapet, samt bekymringene og engstelsene for den lidende menneskeheten var en byrde som var tyngre enn det kjøtt og blod kan bære. Blant alle disse bekymringene og overbelastningene finner vi de mest storslagne instinktene av ynde og godhetsavspeiling, hans verdighet og fortreffelighet av hjertet. Til tross for hans enestående innstilling av besluttsomhet og oppriktighet av formål som alltid har vært de skjelnende kjennetegnene ved profetene, kunne Profeten aldri glemme de trofaste følgesvennene som aksepterte hans misjon i dets innledende stadium og ofret deres liv ved slaget ved Uhad. Han pleide alltid å snakke om dem, sendte Allahs velsignelser over dem og avla dem ofte en visitt.
Hans følgesvenner forteller at de hørte ham si, "Dette er bakken som elsker meg og jeg elsker det. ''1 Anas b. Malik sier at da Profeten så Uhad, sa han, "Dette er bakken som elsker meg og jeg elsker det." Abi Humayd rapporterer at han akkompagnerte Profeten på vei tilbake fra Tabuk. Når de kom nær Medina, påpekte Profeten, " Dette er Taba, og dette er bakken som elsker meg og jeg elsker det."
Uqba forteller at Profeten dro til martyrene av Uhad og ba for deres frelse. Jabir b. 'Forteller Abdullah at når martyrene av Uhad en gang ble nevnt til Prophet sa han, "Jeg sverger ved Gud at jeg ville ha likt å sove med disse martyrene ved siden av denne bakken." Profeten bar med sinnsro sjokket ved Hamzas død, som hadde vært hans elskede onkel i tillegg til fosterbror og som døde mens han kjempet med tapperhet for Islam. Han hadde forblitt rolig over hva som hadde blitt gjort med Hamzas lik. Men da han passerte husene til Bani 'Abdul Ashhal, hørte han sørging over de døde. Overveldet med sorg for den falne kameraten, hans øyne ble fylt med tårer og han sa, "Men der er ikke noen kvinner til å sørge over Hamza!" Men Profeten tillot aldri sine følelser ødelegge for hans misjon eller avbryte de Guddommelige påbudene. Historikere forteller at når S'ad b. Mu'adh og Usayd b. Hudayr kom tilbake til bebyggelsen av Bani 'bs Abdul Ashhal, ba han deres kvinner til å dra og gråte for Hamza. De gjorde det de ble fortalt og når Profeten kom fant han dem gråtende på døren til sin moske. Men han fortalte dem: "Måtte Guds nåde være med dere, dra tilbake; Deres tilstedeværelse har vært nok for min trøst. En annen følgesvenn forteller at når Profeten så kvinnene, spurte han: "Hva er det?" Når han fortalte at Ansar hadde sendt deres kvinner for å gråte over Hamza, påkalte han Guds nåde over Ansar (hjelperne) men tilføyde, "Jeg mente ikke det. Jeg liker ikke sørging over de døde." Etterpå forbød Profeten jamring for de døde.
En anledning som var enda mere bitende var da Wahshi, mannen som drepte Hamza, kalte på Profeten. Erobringen av Mekka av muslimene ble av fiendene av Islam sett på som den mørkeste timen av deres liv. En del av dem nølte ikke om å beslutte at det nå var blitt umulig for dem å være i Mekka; de bestemte seg derfor for å flytte til Syria, Yemen eller et annet sted av frykt for deres liv. Deres venner fortalte dem imidlertidig at Muhammad (fvmh) dreper ikke noen som går inn i hans religion. Nesten alle disse tidligere fiendene returnerte og omfavnet Islam. Ingen av dem hadde det minste flekk av frykt i hans hjerte for å komme fram før Profeten og erklære troskap til Islam, heller ikke gjorde Profeten noe for å kaste tvil på deres oppriktighet eller for å skremme dem. Og slik skjedde det med Wahshi også. Profeten ble fortalt av Wahshi, etter at han hadde akseptert Islam, hvordan han drepte Hamza. Det var naturlig at Profeten sørget etter å ha fått vite om den grufulle forbrytelsen til Wahshi, men han tillot ikke hans irritasjon gro på grunn av ansvaret som lå på ham som Allahs profet og sendebud. Han verken nektet Wahshi inn i Islam eller fikk ham ihjelslått for hans forbrytelse. Alt han sa til Wahshi var: "Gjem ansiktet ditt for meg og aldri la meg se deg igjen." Wahshi pleide å unngå Profeten slik at han ikke så ham, til tiden var inne for Profetens avreise fra jorden.
Disse edle eller ømme følelsene som reflekterte barmhjertigheten til Profeten, lå bar da han besøkte en gammel falleferdig grav. Følgesvennene hans fant ham i uro, og han sa: "Dette er graven til Amina (moren til Muhammad (fvmh)). Dette var mange, mange år etter at moren til Profeten døde.
Artikkelen er hentet og oversatt fra http://www.prophetmuhammed.org.
