tag
Forsiden Oppdag islam Profeten Glemt kunnskap Søk

Profeten Muhammad (fvmh) - Del 2


Merkelige hendelser

Halimas sønner tilbrakte dagene sine med å vokte faren og geitene deres. De førte flokken ut i ørkenen hver morgen. Her gresset flokken omkring hele dagen, og guttene fulgte dem og passet på og holdt oppsyn med dyrene. Da deres pleiebror ble litt eldre, tok de med seg ham også, og med øynene så vidt åpne, begynte den lille å lese i naturens bok. Ustanselig spurte han om alt han så omkring seg, han var nemlig sterkt interessert i å vite alt. Halima følte seg lykkelig. Hennes lille pleiesønn, Muhammad (fred være med ham), vokste like godt kroppsmessig som sjelsmessig.
Men merkelige ting begynte å skje. Halimas sønner så at den lille Muhammad ikke var som andre barn de kjente. Det var noe høyst usedvanlig ved ham. Steinen hilste ham da han passerte. "Fred være med deg, å Allahs profet" hørte de stemmer si, men de kunne slett ikke få øye på hvor stemmene kom fra. På samme måte så de trær og busker bøye seg for Muhammad. Disse begivenhetene forvirret guttene veldig. En kveld spurte de sin mor: "Trær og busker bøyer seg for Muhammad (fred være med ham) og steinene hilser på ham. Vi ser det nesten hver dag, men vi vet ikke hva disse tingene betyr."

"Ikke snakk om det med andre" utbrøt Halima, "deres pleiebror er ikke noe alminnelig barn. Ta godt vare på ham, så det ikke skjer ham noe vondt." Men en dag hendte det noe fryktelig. Guttene våket over dyrene som vanlig, da to engler iført snøhvite, løst hengende klær steg ned fra himmelen. De kom bort til Muhammad (fred være med ham), tok av skjorta hans, og rev opp brystkassa hans. Dette skremte guttene. Gråtende løp de hjem etter hjelp. Nyheten foruroliget Halima som løp straks ut på marken for å se hva som hadde skjedd. På veien møtte hun den lille Muhammad (fred være med ham), og hun ropte: "Mitt kjære barn, hvem er det som prøver å skade deg? Å kjære, kjære, hvorfor vil noen prøve å skade mitt søte lille barn? La meg se hva som har skjedd med deg".
"Ingen ønsker å skade meg, mor" kom svaret. "Det var bare englene. De rev opp brystet mitt og fylte det med et guddommelig lys. Men jeg følte ingen smerte. Jeg er helt uten sår". Halima ble forbauset over å høre dette, men var naturligvis også glad da hun så at hennes pleiebarn ikke hadde lidd noen skade. Hun kunne ikke la være med å føle seg stolt over ham. Han var ganske så annerledes andre barn! Men samtidig var hun en smule bekymret. "Hva betyr alle disse merkelige hendelsene?" tenkte hun. "Ganske sikkert vil mitt pleiebarn bli sitt lands stolthet, men jeg er en fattig kvinne, og er ikke i stand til å holde øye med ham, nå som han tilbringer mesteparten av dagen utenfor hjemmet. Jeg må heller sende ham tilbake til hans mor". Halima snakket om situasjonen med sin mann. Han var enig med henne. "Jeg skulle ønske at vi kunne ha ham hos oss" sa Harith, "han har brakt oss så mye lykke. Men jeg frykter at de merkelige hendelsene kommer til å bli kjent, og kanskje vil noen onde mennesker prøve å skade ham. Så dette må være tiden når han drar tilbake til sin egen familie". Amina ble veldig lykkelig da hennes sønn vendte hjem igjen. Oppholdet på landet hadde gjort ham godt. Han hadde en sterk kropp, og en strålende helse. Han snakket Banu Saad-stammens rene arabisk. Han så ut som en engel, og var så full av løfter.

Aminas død

Aminas mann, Abdullah, var begravd i Yathrib. Hvert eneste år besøkte hun hans siste hvilested. Siden Amina også hadde slektninger i Yathrib, tok hun med seg sin lille sønn, slik at han kunne lære familien å kjenne. Mor og sønn ble i byen i en måned. Da den lille gutten besøkte sin fars grav, ble hodet hans fylt med merkelige tanker. "Far" utbrøt han en dag, "Jeg liker denne byen, hvor ditt støv er begravd".

Da Amina var på vei tilbake til Mekka, ble hun plutselig alvorlig syk, og døde kort tid etterpå. De andre kvinnene som reiste sammen med henne, brakte Muhammad (fred være med ham) til Mekka. Han var da 6 år gammel, og hadde verken mor eller far.

Bestefarens død

Aminas død kom som et sjokk for Abdul Muttalib. Den gamle mannen tok seg av sitt lille barnebarn, og elsket ham høyt.

Overalt hvor Abdul Muttalib dro, fulgte den lille Muhammad (fred være med ham) ham. På grunn av sin stilling som overhode for Quraish-stammen var Abdul Muttalib den reelle herskeren over Mekka. Da lederne i Quraish møttes til rådslagning foran Kaabaen, pleide den gamle mannen å sitte i midten, mens de øvrige plasserte seg med en viss avstand rundt sin leder. Den lille Muhammad (fred være med ham) satt alltid ved hans side. To år senere døde Abdul Muttalib plutselig, og etterlot seg et antall sønner. Av disse var Abdullah og Abu Talib sønner av samme mor, og Abu Talib fikk overta stillingen om å ta seg av den lille guttens oppdragelse.

En elskelig onkel

Abu Talib var et godt menneske og han likte sin nevø mer enn sine egne sønner. Han hadde også gode grunner til det, nemlig at den lille Muhammad (fred være med ham) var både ytterst tiltalende og veloppdratt. Han verken sa eller gjorde noe som førte til at andre ble sinte, og prøvde alltid å hjelpe sin onkel og andre mennesker. Abu Talib var på ingen måte en rik mann. Han hadde en stor familie, hvor alle i familien måtte arbeide hardt for å få råd til mat. Guttene var saue- og geitehyrder, men nå og da hadde de også andre gjøremål å ta seg av. Muhammad (fred være med ham) tok mer enn sin del av arbeidet, ettersom han ikke ønsket å være en byrde for sin onkel. Abu Talib så raskt hvor hensynsfull hans lille nevø var, og dette gjorde ham enda mer vennlig mot gutten, og han tok med seg gutten hvor enn han gikk.

Kommende begivenheter kaster en skygge

Abu Talibs kjærlighet for den lille var så stor at han aldri tillot ham å være borte for lenge om gangen. Gutten var blitt 12 år gammel da onkelen hans skulle dra til Syria på handelsreise. Det var forventet at reisen skulle vare et par måneder. Den var lang og utmattende. Abu Talib ville ikke at Muhammad (fred være med ham) skulle gjennomgå reisens slit, så han besluttet å la ham være igjen i Mekka. Men dette var gutten absolutt ikke enig i. "Jeg må reise med deg, onkel" erklærte han bestemt. "Jeg kan ikke forestille meg å være borte fra deg så lenge". Abu Talib tok derfor den unge gutten med seg på reisen.

Karavanen dro av sted mot Syria. Ørkensolens voldsomme stråler brente hele dagen lang, men kunne ikke røre Abu Talibs nevø. En sky hang over hodet hans, fra soloppgang til solnedgang, og skyen beveget seg med karavanens fart. Da karavanen stoppet for å hvile, stanset også skyen. I byen Basra levde en opplyst kristen prest, som het Buheira. Han visste gjennom den hellige skriften at tiden for den siste profets kommen var nå inne. Den kloke gamle mannen visste hva Jesus (fred være med ham) mente med ordene:"Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet" (Joh. Evg. 16:12-13). Presten visste også at den ventede profeten ville passere Basra rundt dette tidspunktet. Derfor stilte han seg opp hver morgen på taket av huset sitt, og speidet mot horisonten, og ble stående hele dagen. Endelig så Buheira Abu Talibs karavane, og han fikk fort øye på den lille gutten som red på en kamel. Han så videre at det hang en sky over guttens hode for å beskytte ham mot solas brennende stråler. Buheira stirret intenst på gutten, fra topp til tå; han hadde ingen tvil om at det var den ventede profeten som var foran ham.

Buheira krabbet forhastet ned fra taket og løp for å treffe karavanen. Den skulle overnatte i Basra. Etter kveldsmaten snakket Buheira med Abu Talib.

"Hvem er denne gutten?", spurte han. 

Abu Talib svarte at det var hans sønn. "Men det er umulig", sa presten og rystet på hodet. 

"Denne guttens far døde for lenge siden". 

"Du har rett, å vise mann", svarte Abu Talib forbløffet. 
"Gutten er min nevø. Min bror døde få måneder før han ble født, men jeg tok ham til meg, og oppdro ham som om han var min egen sønn". 

"Det er akkurat slik det skulle være", sa Buheira med et smil om munnen. 

Presten stilte Muhammad (fred være med ham) mange spørsmål. 

"Har engler vist seg for deg, og har du hatt underlige drømmer?" 

Gutten fortalte Buheira alt om sitt møte med englene, og om sine vidunderlige drømmer.
"Det er nå klart som dagen, at du er Sannhetens ånd, som Jesus varslet om", erklærte den kristne presten. 

"Jeg vil gjerne kysse profetskapets segl på ryggen din"

Han løftet deretter guttens løse skjorte – og se! Der var tegnet på profetskapet. Buheira kysset det igjen og igjen. Deretter sukket han: "Jeg skulle ønske jeg kunne bli en av dine følgesvenner." 

Han vendte seg mot Abu Talib og sa: "Pass godt på din nevø, for han er den siste profeten som verden har ventet på i så lang tid. Ta deg i akt for jødene, for at de ikke skal gjøre ham noe vondt"

Abu Talib forstod ikke mye av det Buheira hadde sagt. Han gjorde imidlertid sitt opphold i Syria så kort som mulig, og skyndte seg tilbake til Mekka.


‹‹ Tilbake


Profeten

Livshistorien Profetens karakter Mer om Profeten
 

Aktuelt

Tarawih – Hvor mange rak`at er sunnah?
I senere tid er det blitt et stadig mer populært synspunkt å tro at sunnah er å be 8 rak`at tarawih, og at 20 rak`at er ...

 
  Les mer  

Nye bønnetider fra IRN

IRN har utgitt nye standardiserte bønnetider for Norge. Se bønnetidene her


Bønnetider på iPhone og Android

 

Mest delt på Facebook




Copyright © 2008 - 2017