Takfir - å erklære noen for kafir

Abu Salama fortalte fra Abu Hurayra (ra) at the Allahs sendebud (saws) sa: "Hvis en mann sier til sin bror 'ya kafir' så går det tilbake til en av dem." [Sahih al-Bukhari 8/125]

Vi bør være veldig forsiktige med å erklære noen for å være kafir. For hvis vi kaller noen det urettmessig, må vi selv bære synden for kufr.

Sheikh Nuh Ha Mim Keller forklarer at det ikke er ordinære muslimers oppgave å gjøre takfir på slike som utøver Islam utvendig, det er heller en qadi [dommer] sin oppgave. Dessuten skriver han at mange muslimer i dag trolig blir overrasket av at en som har meninger som er kufr ikke nødvendigvis er en kafir.

Imam al-Tahawi (ra) har også forklart dette slik:

Vi anser ikke noen av folket av vår qiblah som ikke-troende på grunnlag av noen gal handling de har gjort, sålenge de ikke anser den handlingen for å ha vært tillatt. Vi sier heller ikke at en manns gale handling ikke har en skadende effekt på ham. [Aqidah Tahawiyyah, pkt. 57-58]

Dersom en person anser noe som er haram for å være halal, har vedkommende kanskje [ikke nødvendigvis] fornektet noe som er fard å tro på, siden det som er haram er basert på en mutawatir tekst. Og det kan være kufr å fornekte en mutawatir tekst.

Altså blir man absolutt ikke kafir av å gjøre en haram handling. Dersom man anser den som halal, kan det derimot være annerledes. En ithm/ghunnah/synd er altså ikke det samme som kufr. Dersom en gjør store synder, er man heller ikke blitt kafir av å gjøre dem. Akkurat som man ikke blir kafir av å lyve, blir man heller ikke kafir å drikke alkohol. Dette er gitt at man gjør det selv om man mener at det er feil.

Tro består av bekreftelse med tungen og aksept med hjertet. [Aqidah Tahawiyyah, pkt. 62]

Sitatet over viser at en kan være troende samtidig som man synder med sine handlinger. En som innrømmer at det er galt og gjør det åpent uten å legge skjul på det, har fort for å bli fasiq [moralsk fordervet].

Det er samtidig viktig å ikke fordømme 'ulama som har rett til det, som gjør takfir på følgere av batil sekter som har klar kufr i sin aqidah. Omtrent samtlige er nok enige om at det fins grenser for hvor mye rart en person kan tro før vedkommende anses som ikke-muslim. Jeg regner med at de fleste av oss er enige om at en som ikke tror på Paradis eller Helvete ikke kan anses som en muslim. Spørsmålet er hvor denne grensa går for hvor mye man kan fornekte før man forlater Islams grenser. Og disse grensene er satt av de lærde for å være de følgende:

En blir ikke-troende av å fornekte noe 'nødvendigvis kjent for å være fra religionen', som er definert som noe enhver er forventet å vite og som det ikke er noen tvil om. [Shaykh Faraz Rabbani]

Konklusjonen er derfor at en synd ikke tar fra en troen, og man kan være en troende [mu'min] og synder [athim] samtidig. Det er også en vesentlig stor forskjell på en fasiq [moralsk fordervet] og en kafir.

"Men jeg har hørt at det holder å tro på trosbekjennelsen..?"
Hva vi hører er ikke alltid hva Islam sier. Det er Koranen og Sunnah som definerer det for oss, og husk at ikke hvem som helst kan stå for tolkning av disse. Dersom det kun kreves å tro på trosbekjennelsen, kan hvem som helst starte en helt ny religion, der man tror på trosbekjennelsen, men fornekter salah, zakah, paradis og helvete. Kan det kalles muslimer? Selv de færreste av de som feilaktig tror at trosbekjennelsen avgjør om man er muslim eller ikke ville ansett en slik sekt som muslimer.

Det er en misforståelse at trosbekjennelsen er nok for å være muslim, og noen feilsiterer til og med ahadith for å kunne argumentere for det. Situasjonen kan egentlig sammenlignes med f.eks. en leieavtale. Det er et par sider med regler og nederst er det en setning man må underskrive under som ofte er noe slikt som "jeg bekrefter at jeg har lest og forstått leieavtalen, og har godtatt de betingelser som står beskrevet". Trosbekjennelsen har likheter med denne setningen, fordi den innebærer aksept for andre trosartikler og regler, slik som setningen i anførselstegn innebærer aksept for hele leieavtalen. En person som underskriver en slik avtale uten å ha akseptert den, utfører mened [rettslig løgn], og en som sier trosbekjennelsen uten å akseptere Islams regler og trosartikler, er en som begår mened overfor Allah. Slik som noen handlinger [f.eks. å brenne vin i huset man leier] bryter avtalen, er det lignende noen handlinger/utsagn som bryter avtalen om å være muslim overfor Allah.

Fra profeten (saws) sin tid vet vi at en mann kalt Musaylima påsto å være profet samtidig som han aksepterte trosbekjennelsen, men fornektet så mye av vår religion. Profeten (saws) kalte ham en løgner. Hvem er vi til å komme og påstå at slike som ham skal anses som muslimer?

"Men er det ikke kun Allah som kan dømme?"
Om en person har tro i sitt hjerte eller ikke, er ikke noe vi for sikkert kan si, vi kan kun si noe om det ytre. Ettersom det en person har i sitt hjerte er skjult for oss, er denne realiteten av kufr noe som er ukjent for oss mennesker, og kjent for Allah. Dette er det som menes med at Allah alene er den som kan dømme realiteten av ting på Dommedag. Men i dette livet er vi mennesker, nærmere bestemt dommerne i samfunnet vårt, nødt til å dømme utifra det ytre som er synlig for oss.

Profeten (saws) sa: "Jeg har blitt beordret om å dømme det ytre." [Sunan al-Nisai 3714]

Dette kommer frem i bl.a. en hadith Sahih Muslim, der en person hadde blitt angrepet av en ikke-muslim og fikk overtaket da han forsvarte seg. Ikke-muslimen bevitnet Islams trosbekjennelse, men muslimen drepte ham likevel. Da profeten (saws) fikk vite om dette, og spurte ham om det, svarte muslimen at han sa det kun av frykt for å dø. Da spurte profeten (saws) ham tilbake: "Hvorfor åpnet du ikke hjertet hans for å sjekke om han mente det eller ikke?" [Sahih Muslim 176]. Imam al-Nawawi forklarte at i dette spørsmålet ligger beviset for prinsippet om at man dømmer utifra ytre handlinger og de indre hemmelighetene overlates til Allah [Sharh Sahih Muslim 2/107]. Grunnen til at dommerne i det muslimske samfunnet er nødt til å ta et standpunkt, er fordi personens status i dette livet har konsekvenser for det muslimske samfunnet, om en kan gifte seg med personen, arveregler, plikten om å utføre salat al-janazah, og andre relasjoner. Kufr har altså derfor en realitet som er kun kjent for Allah, og ytre synlige tegn som vi er nødt til å dømme utifra, i tråd med det profeten (saws) sa selv og det `Umar (radiAllahu 'anhu) sa.

`Umar (ra) sa: "Noen folk ble dømt av åpenbaringen i tiden til Allahs sendebud (saws). Åpenbaringen har opphørt. Nå behandler vi dere utifra det som er klart for oss fra deres handlinger. Hvis noen viser oss godhet, stoler vi på ham og beærer ham. Vi vet ingenting om hans indre. Allah vil stille ham til ansvar med hensyn til hans indre. Hvis noen viser oss ondt, stoler vi ikke på ham og tror ikke på ham, selv om han sier at hans indre er godt. [Sahih al-Bukhari 3/809]

Kilder:

http://sunnipath.com/Resources/Questions/QA00002791.aspx
http://qa.sunnipath.com/issue_view.asp?HD=1&ID=2534&CATE=124
http://masud.co.uk/ISLAM/misc/tahawi.htm
http://qa.sunnipath.com/issue_view.asp?HD=1&ID=4168&CATE=13
http://shadhilitariqa.com/site/index.php?option=com_content&task=view&id=37&Itemid=20