Profeten Muhammad (fvmh) - Del 4

Familielivet

Ekteskapet ble lykkelig. Khadidja elsket sin mann høyt, og jo tettere de sto hverandre, desto mer vokste hennes ømhet for ham. Alle hennes rikdommer tilhørte nå også ham, og dette gjorde Profeten bedre egnet til å tjene menneskeheten enn tidligere. Khadidja hadde en slave ved navn Zaid i sitt hus, som hun ga ham som bryllupsgave. Han friga straks Zaid og adopterte ham som sin sønn. Khadidjas andre slaver og tjenestepiker mottok på lignende vis den beste behandling. Den Hellige Profeten tiltalte dem aldri med ”min slave” eller ”min tjenestepike” som andre mennesker hadde for vane å gjøre. Han kalte dem alltid ”min sønn” eller ”min datter”. Etter ekteskapets inngåelse tok Den Hellige Profeten vare på Khadidjas mange forretninger. Men hjertet hans var et annet sted. Rikdommene betydde ingenting for ham. Han anså penger for å være et middel som han kunne bruke til å hjelpe andre med. Med sine rikdommer kjøpte han løs flere slaver og tjenestepiker. Det gjaldt spesielt de slavene som led mest under sine herrers hardhendte behandling. Den Hellige Profeten betalte også gjelden for fattige folk som ikke var stand til å gjøre det selv. Det gode paret levde et lykkelig liv. Allah skjenket dem syv barn – tre sønner og fire døtre. Sønnene døde i en tidlig alder, mens døtrene vokste opp ble gift. Den eldste sønnen ble kalt Qasim, og det var han som ga sin far etternavnet Abu Qasim. Farens kjærlighet til sønnen var så stor at han siden beholdt navnet. Den Hellige Profeten var en elskelig far og en god ektemann. Hans kone bare lovpriste ham. Han elsket sine barn høyt, og tok seg av selv deres minste behov. Da noen av noen av barna var syke, satt han hos dem dag og natt. Han var i sannhet det mest godhjertede mennesket. Så snart han så et menneske i nød, smeltet hjertet hans, og han gjorde alt han maktet for å kunne lindre smerten til den nødlidende. De stolte beboerne i Mekka anså sine kvinner for deres eiendom. Kvinnene måtte ta seg av alt husarbeidet. Hvis mannen var rik, hadde han tjenestepiker eller slaver til å hjelpe hustruen. Men slik var det ikke med Muhammad (fred være med ham). Han friga alle Khadidjas tjenestepiker og hjalp sin hustru selv. Han feide gulvet og utførte all slags arbeid. Han delte familiens lykke og bekymringer fullt ut med Khadidja og barna.

Det guddommelige oppdraget i Mekka
Endelig lys
Som tiden gikk mistet Den Hellige Profeten interessen for handel helt, og brukte mer av sin tid på anliggender som han ønsket å forbedre. Han dro ofte ut til Djebel Nûr, et lite fjell få kilometer fra byen, hvor han fant en grotte (Hira), her var han fortapt i sine tanker i timer og dager i sin søken etter svar på livets gåter. Han lette etter utveier mennesker kunne bruke for å komme seg opp fra de avgrunnene de hadde falt i. Den Hellige Profeten tok ofte mat med seg, og kom ikke hjem på flere dager. Hele måneden Ramadan tilbrakte han i grotten. Til slutt så han lyset etter å ha tilbrakt seks måneder i ”tilfluktsstedet” sitt.

Det skjedde en natt i måneden Ramadan (år 610 etter vår tidsregning) at engelen Gabriel viste seg for ham med det første budskapet fra Allah. Den Hellige Profeten ble beordret til å fungere som Allahs utsending, og han skulle gjøre Allahs vilje kjent for hele menneskeheten. Han skulle vise verden veien til menneskelig verdighet, fremskritt og virkelig lykke. Mesteren var da 40 år gammel. I 15 år hadde han kjent den lykken det var å være ektemann og far. I mange år hadde han hatt stor kunnskap om de lidelsene som menneskeheten måtte tåle. Nå kom Allahs ordre til ham om å frelse verden fra alt ondt. Det var ordre om å lede menneskene frem mot et godt og rent liv.

Sannhetens første prøve

Møtet med Gabriel var merkelig for Den Hellige Profeten. Han hadde aldri hørt om noe lignende, og han følte seg temmelig fortvilt over det. Derfor skyndte han seg hjem og fortalte Khadidja hva som hadde skjedd. ”Du er det beste mennesket verden noensinne har kjent” utbrøt hun. ”Derfor har Allah valgt deg til å arbeide for sin sak. Du har blitt den utvalgte Utsendingen”. Khadidja og Muhammad (fred være med ham) dro til hennes fetter Waraqa bin Naufal, som var kyndig i de kristnes og jødenes helliges bøker. Khadidja fortalte hva som hadde skjedd i grotten ved Djebel Nûr. ”Frykt ikke, kjære kusine” sa den lærde, ”din mann er Allahs utvalgte Profet. Allah har talt til ham som Han gjorde til Moses”. Få måneder senere viste Gabriel seg igjen, og denne gangen brakte han et tydelig budskap fra Allah. Den Hellige Profeten skulle stanse menneskehetens gang på den onde vei, og befale den til å tilbe kun en Gud, nemlig Allah. Det hellige oppdraget skulle straks begynne. I overensstemmelse om dette, begynte den vanskelige oppgaven det var å samle folk om Islam. I hele 24 år hadde Allah forberedt sin Profet til den største gjerningen i historien, og nå kom øyeblikket da Den Hellige Profeten skulle påta seg å utføre sitt oppdrag. Khadidja var den første som hørte budskapet, hun var straks mottagelig og ble så den første muslim. Ali, Den Hellige Profetens 10-årige fetter var det første unge mennesket som tok Islams lære til seg. Abu Bakr, Den Hellige Profetens mangeårige venn ble den første voksne mann som kom inn i Islams menighet. Zaid, den frigitte slaven, var i tillegg blant de første muslimene. Allahs siste Profet ble da først av alle steder hedret i sitt eget hjem. Hans nærmeste var blant de første til å akseptere ham. Dette var noe ganske usedvanlig. Profeter før ham hadde blitt hånt og bespottet av sine egne nære slektninger og venner. Først langt fra hjemstedet vant de sine første tilhengere og anerkjennelse, og familier, slekt og venner var som regel blant de som aller sist sluttet seg til dem. Men tilfellet med Den Hellige Profeten var motsatt! I sannhetens første prøve vant han en suksess som ingen annen profet før ham hadde maktet. I Muhammads (fred være med ham) tilfelle ble hans nærmeste de første tilhengere.

Djebel Safa

I en tidsperiode ble Islams budskap fremført på en tilbakeholdende og beskjeden måte. Abu Bakr brakte noen av sine venner i Islams menighet. Mesteren talte dessuten til folk i det skjulte. Da kom enda et budskap fra Allah. Budskapet skal fremføres offentlig! Allah Utsending ble beordret til først å forkynne for sin egen slekt og deretter for alle mennesker. Djebel Safa er en liten høyde nær Kaaba. En dag stilte Den Hellige Profeten opp på den, og kalte folk sammen omkring den. ”Hvis jeg forteller dere at en stor hær er skjult bak berget og venter kun på å angripe dere, vil dere da tro meg?” spurte han. ”Naturligvis vil vi det” lød svaret fra hundrevis av stemmer, ”vi vet at du aldri forteller løgner”. ”Så hør videre på meg” fortsatte Den Hellige Profeten. ”Dere skal ikke tilbe andre guder enn Allah. Hvis dere gjør det, vil en ond skjebne ramme dere alle, og da vil dere angre, men det vil være for sent. Jeg vil ikke være i stand til å gjøre noe for dere selv om dere er mine slektninger”. Et voldsomt raseriutbrudd fulgte denne uttalelsen. ”Han er blitt gal” sa mange, mens andre hadde bare verre uttrykk til overs for Den Hellige Profeten. Snart fjernet mengden seg uten at noen tok seg nær av det som hadde blitt sagt.