Profeten Muhammad (fvmh) - Del 5
En trussel mot den gamle ordenen
Fra denne dagen lød Islams stemme høyere og høyere. Mesteren og ledsagerne hans oppfordret åpent folk til å gå over til den nye troen. De fortalte dem at idolene var maktesløse og ute av stand til å gjøre godt eller ondt. De fortalte også folk at de skulle være gode og hensynsfulle mot hverandre, og oppfordret dem til å gi opp sine dårlige vaner og falske æresbegreper. Denne læren betydde et dødsstøt for den gamle livsformen. Folket betraktet Islams lære som hån av forfedrenes religion. Islam ville forbedre menneskehetens skjebne, og ville løfte de undertrykte opp til et anstendig liv. Det sattes spørsmålstegn ved de gamle privilegiene som de rike og mektige nøt godt av. Islam strevde etter å fjerne alle grusomme handlinger og tåpelige tradisjoner. Dette var imidlertid for mye for de stolte høvdingene i Mekka. De så på Islam som en fare for privilegiene deres. Islam ville bryte ned alle de lenkene som band fast menneskenes sjeler. Islam betydde likhet for alle mennesker, og det betydde frihet for tanke og tale. Hvordan kunne Mekkas høvdinger tillate dette? Hvordan kunne de oppgi sine spesielle privilegier? Lenge tenkte de seg grundig om, og så besluttet de seg for å handle. Men de måtte skynde seg, for den nye læren hadde allerede funnet grobunn, så høvdingene besluttet seg for å handle før det var for sent.
Press slår ikke an
Ledernes plan var ganske enkel. ”Vi kan lett klare Muhammad (fred være med ham), hvis hans onkel ikke avviser oss, så la oss straks prate med Abu Talib”. En delegasjon oppsøkte Abu Talib og rettet sin forespørsel: ”Din nevø overøser oss og våre forfedre med fornærmelser. Han håner også vår religion. Dette kan vi ikke lenger finne oss i. Si til din nevø at han skal slutte umiddelbart, ellers må du overlate ham til sin skjebne. Hvis du ikke gjør noen av tingene vi har nevnt, kan du være innstilt på å betale for handlingene hans”. Dette var en ubarmhjertig advarsel. Abu Talib følte at han ikke kunne stå imot høvdingenes forente makt, så han tilkalte sin nevø og fortalte ham hva som hadde blitt sagt og føyde til: ”Min kjære nevø, tenk på din egen sikkerhet og din onkels. Bring meg ikke ut i vanskeligheter som jeg ikke kan klare”. Advarselen var hard nok til å kunne nekte selv det modigste mennesket. Men for Den Hellige Profeten var det ingen tvil. Veien foran ham var lagt klar og tydelig. Han visste at oppdraget hans hadde Allah, den Allmektiges fulle støtte. I en fast og rolig tone sa han: ”Ved Allah, jeg vil fortsette det arbeidet som jeg har blitt pålagt, om så alle mine slektninger og venner forlater meg, vil jeg ikke stanse forkynnelse av sannheten. Om så døden stirrer meg i øynene, vil jeg fortsette”. Abu Talib ble rørt over alvoret og styrken i disse ordene. ”Godt, godt” sa han, ”gjør slik du finner best. Ingen skal skade deg så lenge jeg lever”.
Lokkematen virker ikke
Høvdingenes plan mislyktes! Presset førte ikke til det forventede resultatet. Det neste som skjedde var at de la ut lokkemat for Den Hellige Profeten. Da valgte de Utba bin Rabia til å gjøre opprør mot Den Hellige Profeten. Utba var en intelligent mann som var kjapp i replikkene. Han gikk til Mesteren og sa: ”Hør her, Muhammad (fred være med ham), du stammer fra en edel familie. Alle dine forfedre var berømte ledere. Derfor må naturligvis også du ønske å oppnå en høy stilling i samfunnet. Men du trenger ikke splitte folket på grunn av det. La dem følge den gode gamle levemåten, så vil vi gi deg hva enn du ønsker. Hvis det er penger, så si oss hvor mye og vi vil gi deg det. Hvis du ønsker en pen kone, ja da lover vi deg å finne den peneste kvinnen i hele landet. Hvis det er makt du strever etter, er vi klare til å gjøre deg til vår konge. Velg en av tingene eller alle, så vil du få hva du ønsker. Men for Guds skyld, hold opp med ditt merkelige oppdrag”. Disse lokkemidlene hadde ingen virkning. ”Ved Allah” sa Den Hellige Profeten, ”om så folket i Mekka plasserte sola i min høyre hånd og månen i min venstre hånd, hadde jeg ikke holdt opp med å utføre min plikt”. Utba vente tomhendt tilbake. Hans gode forstand og hans snarhet i replikkene hadde ikke vært til noen nytte. Dette gjorde høvdingene i Mekka kun enda sintere og mer uforsonlige. Nå mente de det alvorlig. Islam var en fare for alt som de hadde kjært, og denne faren måtte bestrides uansett hva det kostet.
Forfølgelse
Da innbyggerne i Mekka så at press og lokkemat ikke hadde noen virkning, besluttet de seg for å gjøre livet uutholdelig for Mesteren og hans tilhengere. Omvendte slaver ble aller verst behandlet. Herrene deres oppførte seg mot dem som om de var dyr. Men overfor Islams magiske tiltrekning slo innbyggerne i Mekkas vrede fullstendig feil. Muslimske slaver forble tro mot den nye læren selv om noen av dem ble slått til døde. Noen av de muslimske slavene ble kjøpt og frigitt av Abu Bakr. Heller ikke de velstående muslimene ble skånet for vanskeligheter. Deres egne slektninger vendte seg mot dem. Uthman bin Affan ble overfalt en mørk kveld slik som mange andre fikk en lignende skjebne. Mesteren opplevde selv en fryktelig tid. Folk kastet skitt på ham da han gikk på gata. Abu Lahabs kone var den ledende i dette stygge spillet. Disse ugudelige menneskene spredte torner på veien hans. De lagde alle former for støy da han stod i Kaabaen for å be, og da han vandret ut for å snakke med folk om Islam ville de ikke tillate andre å høre hva han hadde å si. Innbyggerne i Mekka gjorde alt de kunne for å piske hatet opp mot Islam og muslimene. Uansett hvor Den Hellige Profeten gikk ble han skygget av sine fiender. Hatkampanjen ble ledet Abu Djahl, som var leder av Quraish-stammene, og sammen med sine tilhengere hadde han satt seg for å utrydde Islam fullstendig. Da alle fredlige midler hittil hadde slått feil, besluttet de seg nå for å bruke brutal makt.
Islam marsjerer fremad
Til tross for alt dette vant Islam flere og flere tilhengere. Enhver som hørte Islams rop følte den uimotståelige tiltrekningen. Koranens ord hadde en magisk virkning. Noen av Mekkas ledende menn aksepterte Islam. Hamza, Den Hellige Profetens onkel og Umar var blant disse. Abu Dharr al-Ghifari var en annen. Umars omvendelse skjedde ikke uten dramatikk. Han var en mann av stort mot. En dag gikk han ut med sverdet i hånda for å drepe Mesteren. På veien til Mesterens hus ble han fortalt at søstera hans nylig hadde blitt omvendt, og han endret raskt beslutning og skyndte seg til hennes hus hvor han fant henne opptatt med Koranen. Hun prøvde å gjemme boka, men han var for rask for henne. Søstera tryglet ham om å høre Koranens budskap. Umar lyttet til noen vers. Virkningen var øyeblikkelig, og på kort tid ble Umar et nytt menneske. Han skyndet seg til bort til Den Hellige Profeten, og tok Islam til seg.
