Profeten Muhammad (fvmh) - Del 6

Utvandring til Abessinia
Allahs guddommelig oppdrag gikk nå inn i sitt femte år. Lederne i Quraish gjorde alt de maktet for å knuse den, men Islam vokste sterkere og sterkere for hver dag. Dette faktumet fikk høvdingenes raseri i Mekka til å stige ytterligere, og de var dessverre i stand til å gjøre livet utålelig for mange muslimer. Disse lidende menneskene kom til Mesteren og spurte om tillatelse til å reise til det nærliggende Abessinia på den andre siden av Rødehavet. Mesteren ga tillatelse. Først utvandret 15 kvinner og menn, siden fulgte flere og tallet steg til 83 muslimer. Dette gjorde naturligvis ikke høvdingene i Mekka mildere stemt, og de sendte to av sine menn til Negus, som var konge i muslimenes nye land. Ved ankomsten til hoffet hans ba de kongen om å jage muslimene ut av landet med begrunnelsen at de var uønskede folk. Negus spurte muslimene hva de hadde å si til sitt forsvar. Djaafar som var sønn av Abu Talib stod frem og sa: ”Å konge, før var vi et ondt folk. Vi tilbad idoler og gjorde alle de tåpelige tingene vi kunne komme på. Allah har sendt oss sin siste profet, og han har lært oss å be og å være barmhjertige mot hverandre. Dette har imidlertid gjort vårt eget folk til våre fiender. De ønsker å tvinge oss til å leve den ondskapen og ugudeligheten vi nå har vendt ryggen. Vi håper, å konge, at De ikke vil tillate disse onde menneskene å legge hånd på oss”. Kong Negus ble dypt rørt av denne appellen, og han ba Djaafar om å resitere noen vers fra Koranen. Djaafar resiterte fra kapitlet ”Mariyam”. Kongen følte seg beveget, og sa til de to utsendingene fra Mekka: ”Jeg vil ikke utlevere disse menneskene, for de følger kun den sanne troen”.

Banu Hashim innesluttes i en dal
Senere ble Mekkas høvdinger i stadig stigende grad bitre og uforsonlige mot Abu Talib og Banu Hashim-stammen. ”Det er hashimittenes skyld” erklærte de, ”hvis de slår hånden av Muhammad (fred være med ham) vil han snart stoppe sine aktiviteter. Hvis de ikke gjør det, så la dem betale for sine slektningers handlinger”. Slik inngikk alle byens stammer en avtale som innebar at de ble enige om å stanse enhver handelsforbindelse med Banu Hashim. Ingen kunne selge dem eller slekten noe som helst i det hele tatt. Avtalen ble underskrevet og hengt opp i den hellige Kaabaen, og fant sted i Det guddommelige oppdragets syvende år. Nå fulgte en periode med motgang for Banu Hashim-stammen og muslimer i det hele tatt. Presset var så stort at Abu Talib, stammens overhode, søkte tilflukt i en liten dal som senere er blitt kjent som Abu Talibs pass. I tre år levde Mesteren og følgesvennene hans i denne dalen. Mange av muslimene sluttet seg til dem her. Alle forsyningene til dalen ble stanset, og Mekka-beboerne var veld nøye med at ikke noe mat og føde nådde flyktningene som utelukkende måtte livnære seg av blad og bær fra trær og busker. Spesielt barnas tilstand var elendig. Til slutt viste noen vennligsinnede høvdinger i Mekka barmhjertighet, og viste stammen nåde igjen. De rev i stykker avtalen som ennå hang i Kaabaen. De sultende og underernærte muslimene ble nå i stand til å vende hjem. Den alminnelige bitterheten mot Islam og muslimene tok imidlertid ikke slutt, men fortsatte med like stor styrke.

Sorgens år
Kort tid etter oppholdet i dalen døde Abu Talib. Han var da 80 år gammel og helsen hans hadde blitt nedbrutt etter tre års sult og knapphet. Snart etter døde også Khadidja, Mesterens gode og trofaste hustru. Begge disse dødsfallene fant sted i det hellige oppdragets tiende år. Tapet av de nære slektningene gjorde Mesteren meget nedfor. Abu Talib og Khadidja hadde vært søyler som styrket han, og deres død gjorde Mesterens fiender dumdristige i deres mot. En dag da Den Hellige Profeten sto i dyp bønn i Kaabaen, snek Abu Djahl seg inn på ham bakfra, kastet et klede rundt halsen hans og forsøkte å kvele Mesteren. Han ville blitt kvalt hvis ikke Abu Bakr hadde kommet for å hjelpe.

Fordrivelsen fra Taif
Motstanden i Mekka var stadig voldsom, så Den Hellige Profeten forsøkte å spre sin lære til en annen by. Ca. 60 kilometer fra Mekka lå Taif, hvor Mesteren dro en dag. Her sammenkalte han byens ledere og oppfordret dem til å akseptere og slutte seg til Islam. De brydde seg overhode ikke om hva han hadde å si, så forsøket måtte raskt avsluttes. Da han var ved å forlate byen, sendte de onde høvdingene hundene sine etter ham, på likt vis som de også fikk en gjeng omstreifere å kaste steiner på Den Hellige Profeten. Byger av stein rammet Allahs Profet idet han forlot byen, og dette sluttet først da han søkte tilflukt under noen trær i en nærliggende hage. Han var ganske ille tilredt, og det fløt så mye blod at skoene hans ble fylt av det. Likevel var det eneste han sa: ”Herre, tilgi disse menneskene, for de vet ikke hva de gjør”.

Miraj – reisen til de syv himlene (Himmelreisen)
I det guddommelige oppdragets tiende år fant også den berømte himmelreisen sted. En natt kom engelen Gabriel med beskjed om at Allah ønsket å snakke med sin profet. Reisen begynte på en bevinget hest (Burâq). Fra Mekka ble Den Hellige Profeten brakt til Jerusalem. I Davids tempel fremsa han sine bønner sammen med profetene Abraham, Moses og Jesus, deretter begynte reisen tvers igjennom himlene. Til slutt sto Den Hellige Profeten foran den guddommelige tronen. Bak et forheng fant en meget åpenhjertig samtale sted. Ved nattens ende vendte Den Hellige Profeten tilbake til sin by.

Lyset spres til Yathrib
Hvert år på den tiden da pilegrimene besøkte Mekka snakket Mesteren med de menneskene som kom fra andre byer og land. Han fortalte dem hva Islam betydde og hva det stod for. Innbyggerne i Mekka prøvde med alle midler å holde pilegrimene langt vekk fra Den Hellige Profeten, men heller ikke i dette hadde de noe hell med seg.
I oppdragets ellevte år tok seks pilegrimer fra Yathrib Islams lære til seg, og i det følgende året, ytterligere tolv. På deres anmodning sendte Den Hellige Profeten Mus’ab bin Umair til Yathrib for å spre Islams lære ytterligere. Hans oppdrag ble meget fruktbart, for innen et år ble mange innbyggere i Yathrib muslimer.
I oppdragets 13. år dro 72 muslimer fra Yathrib til Mekka på pilegrimsreise. På deres vegne oppfordret de Den Hellige Profeten om å gjøre Yathrib til Islams by. Abbas, en av Mesterens onkler, var tilstede under samtalen. ”Hvis dere ønsker å ta min nevø med dere” sa han, ”må dere avgi et løfte om å alltid bistå og støtte ham under alle omstendigheter og forhold. Til tross for forskjellige oppfattelser i tro og synspunkter har vi, slektingene hans, holdt sammen med ham i godt og ondt i alle disse årene. Hvis dere kan og vil gjøre dette, vil vi sende ham med dere. Hvis ikke så la ham bli her i Mekka”.
”Vi lover det med glede” lød svaret, ”men vi ønsker også en forsikring. Når Allahs utsending har oppnådd makt og innflytelse, kan han ikke forlate oss og vende tilbake hit”.
”Dere får dette løftet” svarte Den Hellige Profeten. ”Jeg er deres og dere er mine”.

Det guddommelige oppdraget i Medina
Islam finner et nytt hjem
En strøm av muslimer begynte nå å flytte fra Mekka til Yathrib. Lenge før alle andre dro Mesteren av sted med en liten utvalgt forsamling som kun gjorde innbyggerne i Mekka rasende.
”Islam slår nå rot i Yathrib” utbrøt de, ”med tiden vil troen være sterk nok til å slå igjen. Det er ennå tid til å gjøre det eneste merkbare som kan fjerne faren helt. Drep Muhammad (fred være med ham) og Islam vil følgelig dø ut”.

Hidjra
Mens fiendene lagde planer mot livet hans, mottok Mesteren et budskap fra Allah om å forlate Mekka. I den skjebnesvangre natta, da komplottet skulle gjennomføres, lot Mesteren Ali ligge i senga si i stedet, og forlot selv huset ved midnattstid. Dratte sverd glimtet omkring, men ingen var i stand til å se ham.
Han skyndte seg straks til Abu Bakrs hus, hvor to kameler sto klare til å bringe dem gjennom ørkenen. De satte seg opp på dem og forlot byen i all hast. Omkring 8 kilometer fra Mekka gjemte de seg i en hule ved Djebel Thawr.
Ved daggry så fiendene at de hadde blitt lurt, og i sterk opphisselse utlovte de en dusør på 100 kameler til den som kunne bringe Den Hellige Profeten tilbake. Mange ryttere dro nå av sted ut i ørkenen, hvor de resultatløst finkjemte berg og daler. Noen av dem kom i nærheten av hulen ved Djebel Thawr. Abu Bakr ble nervøs, men Mesteren sa rolig: ”Frykt ikke, Allah er med oss”.
I tre døgn gjemte Mesteren og Abu Bakr seg i hulen. På den fjerde dagen fortsatte de reisen. Etter et døgns ritt stanset de igjen for å få hvile. Da ble de funnet av en rytter som hadde sett sporene deres, men idet han ville ri frem mot Mesteren og Abu Bakr, snublet hesten og rytteren ble kastet av. Han gjorde enda to forsøk, men hver gang skjedde det samme. Så innså rytteren at det kjempet en overnaturlig makt mot ham. Han ble så overveldet av frykt at han ba om nåde. Den Hellige Profeten tilga ham straks.

Yathrib blir profetens by
De to flyktningene kom etter seks dagers reise til Quba, en landsby fem kilometer fra Yathrib. Her ble de i nesten to uker, og her sluttet også Ali seg til dem. I Quba ble den første moskeen bygd, under byggingen deltok Den Hellige Profeten og hans ledsagere som alminnelige arbeidere.
I alle disse dagene hadde Yathribs folk vært på utkikk etter Mesteren. Men hver morgen møtte de opp forgjeves, utenfor byen var han ennå ikke i sikte, men til slutt kom den lykkelige dagen. På en fredag morgen forlot Den Hellige Profeten Quba. En begeistret mottakelse ventet ham i Yathrib. Menn og barn sto langs veien. Kvinnene sto på hustakene og sang av glede.
Mesteren dro inn i byen, ridende på sin kamel. Alle ønsket at han skulle bli deres gjest, men han lot sin kamel vandre videre, og sa: ”Der hvor kamelen stanser, vil jeg bli”. Dette skjedde ved Abu Ayyub Ansaris hus, og han fikk den æren å bli Den Hellige Profetens vert. Muhammad (fred være med ham) ble der i nesten syv måneder, mens hans eget hus ble bygget opp.
Fra den dagen Den Hellige Profeten kom til Yathrib, fikk byen navnet ”Medinat-un-Nabi” eller Profetens by. Med tiden ble byen kjent som Medina. Yathrib, som inntil da hadde vært kjent som et lite, søvnig bondesamfunn, endret plutselig betydning og ble nå en av verdens viktigste byer. Den ble utgangspunktet for en revolusjon som skulle endre menneskets historiske forløp. Ved å forsyne Islam med et hjemsted sprang Yathrib inn på verdensarenaen.