Profeten Muhammad (fvmh) - Del 8

En overraskelse for muslimene
Folket fra Quraish-stammen stilte en hær på mer enn 3000 menn på beina. Rasende av hevnlyst begynte denne massen å bevege seg frem mot Medina. Hæren fra Mekka var på marsj, men muslimene visste ikke noe om det, og først da de fremmede befant seg i nærheten av Den Hellige Profetens by, nådde beskjeden frem fra Abbas, Mesterens onkel. Disse meldingene gjorde naturligvis Den Hellige Profeten meget urolig. Som vanlig fremla han hele saken for folket. Noen sa at det var best å bli i byen og slå fienden tilbake, mens andre ville kjempe på det åpne landet. Den Hellige Profeten likte den første planen best, men da de fleste foretrakk åpen kamp bestemte han seg for å respektere flertallets ønske.

Hyklerne svikter
Det var en fredag. Etter å ha utført den sene aftenbønnen, tok Mesteren på seg en rustning og var nå klar for å lede sine menn til slagmarken. Henvendt til troppene sa han: ”Hvis dere legger deres liv i Allahs hender og står fast, vil seieren bli vår”. Den Hellige Profeten forlot nå Medina i spissen for 1000 menn. Da de skulle gjennom byporten, skilte hyklernes leder, Abdullah bin Ubayy, seg ut fra hærskaren med sine 300 soldater. ”Vi ønsker ikke å kjempe i det åpne landet” sa han, som ønsket å kjempe mot fienden innenfor byens murer. Han brukte dette som unnskyldning for å svikte, og reduserte dermed den muslimske hæren til 700 menn.

Slaget ved Uhud
Uhud er en bakke få kilometer fra Medina. Den 11. shawwal marsjerte Den Hellige Profeten hit, og stilte opp med ryggen mot bakken. Deretter arrangerte han sine linjer. Ved foten av bakken var det et smalt pass som kunne bli farlig dersom fienden beveget seg rundt og fikk til et bakholdsangrep. 50 bueskyttere fikk derfor sine poster plassert der med strenge ordre om å ikke forlate postene sine, uansett hva utfallet av slaget ble. Slaget begynte som vanlig med spredt fekting som snart ble fulgt av vanlig kamp. Selv om muslimene var i undertall, begynte det snart å tynnes ut i motstandernes rekker. Kvinnene spilte sine viktige roller på begge sider. Kvinnene fra Quraish oppildnet mennene og sang kampsanger, mens de muslimske kvinnene forsynte krigerne med vann, og tok seg av de døde og sårede.

Seier vendes til nederlag
En etter en ble flere av fanebærerne av hæren fra Mekka drept, og fanene deres lå dypt i støvet. De panikkslagne krigerne fra Mekka glemte til og med å ta seg av de gudebildene de hadde tatt med seg til slagmarken. De avskyelige tingene lå med ansiktet i støvet, kvinnenes kamprop så ikke ut til å være til noen nytte lenger, siden deres menn og de selv flyktet over stokk og stein, og etterlot et stort bytte. Ved synet av dette byttet glemte bueskytterne alt om ordrene de hadde fått om å forsvare passet, så de løp frem for å samle opp de etterlatte tingene. Khalid bin Walid, som ennå ikke var blitt muslim, var en av de fiendtlige generalene. Han så at passet var ubevoktet. Raskt ledet han en styrke inn gjennom den trange kløfta, drepte de få bueskytterne som hadde blitt på sine poster, og kom bak ryggen på den muslimske hovedstyrken. Da de øvrige lederne fra Quraish som var på flukt så dette, vendte de fort om og fortsatte kampen. Dette kom som en fullstendig overraskelse for muslimene. Seieren var innenfor rekkevidde, da de plutselig så seg fanget inne i en dødelig felle. Forvirring ble spredt, og for å gjøre det hele enda verre ble den muslimske fanebæreren Musab bin Omayr drept. Han lignet av utseende på Mesteren selv, så ryktet om at Den Hellige Profeten var død løp raskt, og dette var med på å ødelegge muslimenes kampvilje. Da de trodde de var uten leder, mistet de motet. Nå fulgte stor forvirring. Små grupper av kjempende muslimer holdt ennå ut her og der, men også denne motstanden ble brutt ned av den tallrike hæren. Det virket nå som om ikke en eneste muslim ville overleve katastrofen.

Muslimer dør for Mesteren
I mellomtiden sto Den Hellige Profeten fast på jorden omgitt av sine trofaste medkjempere. Abu Dudjana skjermet Mesteren med sin store kropp og Saad ibn Abi Waqqas holdt fienden på avstand med pilene sine. Det lykkes Kaab bin Malik å få et glimt av Mesteren selv. ”Godt nytt, å muslimer: Allahs profet er hos oss” ropte han gjennom bråket fra kampen. Alle vendte blikket mot stedet. Venner og fiender strømmet til. Fra alle sider rullet bølger av rasende krigere fra Mekka mot den lille muslimske gruppen som omga Mesteren. Men de troende sto som en steinmur rundt sin Profet, og tilbakeviste alle angrep med overmenneskelig styrke. Mange døde og enda flere ble skadet. Kampen og villheten i fiendens angrep var så voldsom at Den Hellige Profeten ble skadet. Han ble rammet på hodet og mistet to tenner. Blod strømmet nedover kinnet hans, men han var stadig blid som vanlig. ”Hvilket håp for et folk, som farger deres Profets ansikt rødt” utbrøt han. Med sverdet i fremstrakt hånd sa Mesteren: ”Hvem vil øve rettferdighet med dette sverdet?” Abu Dudjana fikk fatt i våpenet og hoppet på krigerne fra Mekka som en villkatt. De unge Ansari-krigerne dannet en solid ring rundt Mesteren og kjempet med overmenneskelig styrke og mot. En Ansari-kvinne, Umm Amara, tok seg av de sårede. Da hun så at Mesterens liv var i fare, trakk hun sitt sverd og kastet seg ut i kampen. Også hun kjempet desperat og modig, til hun ble hardt såret.

Fienden drives tilbake
Som kampen utviklet seg, samlet hele den muslimske styrken seg rundt Mesteren. Orden og tillit vendte tilbake. Langsomt ble fienden presset tilbake. Fulgt av sine menn, steg Mesteren opp på Djebel Uhud for å få et overblikk over situasjonen. Krigerne fra Mekka fant det ikke trygt å gå for langt frem, så de lot muslimene bli igjen mens de marsjerte hjem mot Mekka. Slaget ved Uhud kostet muslimene 70 verdifulle liv, og blant de falne var Hamza, en av Islams mest modige sønner. Hans død gjorde Den Hellige Profeten veldig trist. ”Dette er den mest sørgelige ulykken som har hendt meg” sa han da han så Hamzas lemlestede lik. ”Måtte Allah forby at jeg stilles overfor en slik ulykkelig hendelse igjen”. I dyp sorg ble martyrene begravd, og de troende vendte tilbake til Medina.

Islam vokser i styrke
Til tross for deres tilsynelatende seier ved Uhud, mistet ikke lederne i Quraish sin ærefrykt for Islam. I hjertet visste de at seieren egentlig tilhørte Den Hellige Profeten og hans tilhengere, og at det bare var skjebnesvangre feiltakelser hos noen få muslimer (bueskytterne i passet) som hadde vendt muslimenes seier til nederlag. For de stolte innbyggerne i Mekka var det ingen tvil om at ikke lenger kunne motstå muslimenes religion. I de følgende to årene gjorde de heller ikke noe forsøk på å innta Medina.

Det jødiske komplottet
Jødene i Medina var rike og mektige, og med tiden som Islam vokste seg sterk, ble de misunnelige og begynte å legge hemmelige planer om å tilintetgjøre religionen fullstendig. Disse planene ble heldigvis oppdaget, og to av de tre jødiske stammene måtte se seg nødt til å forlate Medina. Mange av dem bosatte seg i Khaybar, hvor det fra da av ble et sterkt jødisk knutepunkt, og herfra ble jødiske agenter sendt ut over hele Arabia for å samle landet sammen mot Islam. Planen fungerte godt, for med stor kløktighet og listighet vant jødene alle de elementene i landet om var mot Islam over på deres side. For å gjøre felles sak med stammene i Mekka gikk de åpent inn for avgudsdyrkelse og glemte alt det de tidligere hadde sagt og gjort til bekjempelse av hedenskap. Som agentenes arbeid utviklet seg, lykkes det jødene å reise en hær på omkring tjuefire tusen menn. I Hidjrahs femte år beveget denne armeen seg mot Medina, hvor muslimene skulle overlistes. Men en landsomfattende allianse kunne ikke holdes hemmelig. Meldinger om de fiendtlige forberedelsene hadde lang tid i forveien strømmet til Medina, og muslimene var derfor forberedt på å møte den hittil største hæren i Arabias historie.