Profeten Muhammad (fvmh) - Del 9

Skyttergravsslaget (al-Khandaq)
Den Hellige Profeten fikk vite om den jødiske sammensvergelsen i tide, så han søkte råd hos sine tilhengere som tidligere. En av dem, Salmân al-Fârisi, foreslo å grave en dyp grav til forsvar for byens ”åpne sider”. Dette var en plan alle kunne godta, og i 20 dager arbeidet 3000 menn på å gjøre skyttegraven ferdig. Igjen deltok Den Hellige Profeten i arbeidet på lik fot med tilhengerne sine. Da arbeidet var ferdig var det blitt skapt et imponerende forsvarsverk, som var fem meter dypt og like så bredt. Her var den muslimske hæren i sikkerhet. De allierte styrkene strømmet mot Medina under kommando av Abu Sufyan. Foran byens porter ble de stanset av skyttegraven, og for å skjule deres egen maktesløshet, begynte de å håne muslimene. "Det sømmer seg ikke for en araber å kjempe bak en beskyttelse" ropte de. De hadde imidlertid brakt rikelig med forsyninger med seg, så de besluttet å beleire Medina. I uker sto denne beleiringen. Forsyningene i Medina begynte å bli små. En jødisk stamme, Banu Quraiza, som bodde innenfor Medinas sikre murer, hadde i det skjulte ført forhandlinger med fienden, og disse hyklerne hadde det travelt med sin fornærmelseskampanje mot Mesteren, men til tross for alt dette var den muslimske moral fortsatt veldig høy, og alle holdt den dypeste tillit til Allah og hans utsending ved like. På beleiringens 27. dag rammet en fryktelig orkan Medina-området. Teltene til fienden blåste omkring, og de voldsomme regnskyllene ble ødeleggende for forsyningene og lagrene deres. Kalde vinder fikk beleirernes blod til å fryse til is. Midt i det hele ble hæren fra Mekka rammet av indre splid og uenigheter. Til muslimenes store glede ble beleiringen opphevet og de fiendtlige hærene forsvant like plutselig som de var kommet.

Hudaybiya-traktaten
I Hidjrahs sjette år forlot Den Hellige Profet Medina for å besøke Kaabaen. Han slo leir ved Hudaybiya, like utenfor sin gamle fødeby. Beskjed ble sendt til lederne i Quraish om at muslimene ikke var kommet for å kjempe, men for å besøke Allahs hus. Innbyggerne i Mekka syntes slett ikke å være innstilt på å motta muslimene med god vilje og fred. Imidlertid ble deres utsendinger som kom til fredsforhandlinger i muslimenes leir forbauset over den ånden som hersket blant Muhammads (fred være med ham) tilhengere. Muslimene viste ubegrenset kjærlighet og respekt for Mesteren, og utsendingene hadde aldri opplevd noe lignende. Derfor rådet de sine folk til ikke å presse for hardt på. Etter langvarige forhandlinger innvilget lederne i Quraish til slutt å underskrive en fredstraktat. I følge denne skulle muslimene dra tilbake til Medina uten å ha besøkt Kaabaen. De skulle da komme igjen neste år, og kunne da bli i Mekka i høyst tre dager. Traktaten sa også at muslimene skulle sende desertører tilbake til Mekka. Etter alt å dømme var avtalen en seier for lederne i Quraish. Men det viste seg snart å være annerledes. For første gang var muslimene nå i stand til å blande seg fritt med andre stammer som de likte. Det ga innbyggerne i Mekka mulighet for å få nærmere syn på Islam, og mange følte snart dens naturlige tiltrekning, og kom inn i Islams menighet. Blant disse var menn som Khâlid bin Walîd, Mekkas berømte general. Traktaten forbød også nye muslimer å dra til Medina. Disse måtte da danne sin egen koloni, hvilket skjedde ved kysten av Det Røde Hav. Det nye samfunnet ble snart en trussel mot Quraish-stammenes handelsruter. Til slutt så de seg nødt til å slette den helt åpenlyst urettferdige paragrafen av traktaten. Dermed ble overenskomsten fra Hudaybiya med tiden en klar seier for Islam.

Ropet til verden
Den Hellige Profeten var blitt sendt som en velsignelse for hele menneskeheten. De endeløse krigene med lederne i Quraish hadde lenge holdt Islam innenfor bystatens murer, men traktaten fra Hudaybiya ga nå Mesteren mulighet for å gjøre Islams velsignelser universelle. Han skrev brev til regenter og konger og oppfordret dem til å akseptere Islam. Disse brevene ble overbrakt av betrodde utsendinger, og det ble blant annet sendt brev til kongene av Iran, Bysants, Abessinia og Egypt. Negus, Abessinias konge tok til seg Islam. Den egyptiske kongen gjorde det ikke, men sendte likevel i stedet gaver til Den Hellige Profeten. Keiseren av Bysants ga beskjed om å bringe noen arabere som kunne fortelle ham om den nye religionen og om Den Hellige Profeten. Abu Sufyan, lederen i Mekka, var tilfeldigvis på besøk i Syria på dette tidspunktet, og sammentreffet var at det ble ham som ble brakt til keiserens hoff for å fortelle om Islams lære. Keiseren ble dypt imponert over det han hørte, og sa at ”Islam var sannhetens budskap". Irans keiser, Khusro Parvez, ble derimot ytterst oppbrakt over tonen i Mesterens brev, som han ikke fant respektfull nok, og han rev det rasende i stykker. Da Den Hellige Profeten ble fortalt dette, sa han: "Allah vil sønderrive riket hans på lignende vis". I løpet av få måneder ble verden vitne til sannheten i disse ordene. Khusros sønn, Shiroya, gjorde opprør mot sin far, drepte ham, og fra dette øyeblikket fikk det persiske imperiet ingen fred og ro.

Mekka faller
I to år ble Hudaybiya-traktaten respektert av innbyggerne i Mekka, til de plutselig brøt den. Den Hellige Profeten sendte en delegasjon for å finne ut hvorfor. Lederne i Quraish svarte at de ikke lengre følte seg bundet av avtalen. På den 10. dagen i ramadan, 8 e.H. dro Den Hellige Profeten mot Mekka i spissen for en hær på 10.000 menn. De slo leir få kilometer fra byen, og deres ankomst vakte stor oppstandelse hos innbyggerne i Mekka. I nattens mulm og mørke så de hele ørkenen opplyst av leirbål. Lederen deres, Abu Sufyan, kom til muslimenes leir for å gjøre overslag over situasjonen, men han ble fort gjenkjent, tatt til fange og brakt til Mesterens tilholdssted. Han var en av Islams mest uforsonlige motstandere, og hadde gjort alt som sto i hans makt for å utslette religionen. Nå sto han som en hjelpeløs fange. En simpel handling kunne utslette livet hans. Men Mesteren var legemliggjørelsen av kjærlighet og nåde. "Alle dine feil er tilgitt, Abu Sufyan" sa han med et smil "den som går inn i ditt hus vil være sikker". Tidlig neste morgen begynte innmarsjen i Mekka. Muslimene hadde strenge ordrer om ikke å utgyte noe blod. Innbyggerne i Mekka fikk vite at de ville være i sikkerhet hvis de holdt seg innendørs, tok opphold i Kaabaen eller i Abu Sufyans hus. De muslimske troppene strømmet nå inn i byen. Den Hellige Profetens grønne fane bølget fredlig i den lette brisen. Den Hellige Profeten red på sin snøhvite hoppe, Duldul. Byen som hadde jaget ham ut og ført en grusom krig mot ham, lå nå foran hans føtter. Men Mesteren var ydmyk og vennligsinnet som alltid. Hodet hans var bøyd i bønn, og han gjentok: "Lovet være Allah, som gjør godt med sine ord, som hjelper sine tjenere, og som knuser alle sine fiender".

Amnesti til alle
Den Hellige Profeten trådte inn i Kaabaen og renset den for avguder. Intet spor av ugudeligheten fikk lov til å forbli. Bilal, en av Mesterens trofaste ledsagere, steg opp på Kaabaens tak og fremsa "adhan", og under ledelse av Mesteren ba seierherrene takkebønnen. I Kaabaen var lederne i Mekka forsamlet, hvor de taust var vitner til det som foregikk. De var alle forbrytere og fortjente ingen barmhjertighet etter noen kjent lov. Etter bønnen henvendte Den Hellige Profeten seg til dem og sa: "Å høvdinger av Quraish, vet dere hvordan jeg vil behandle dere?". "For de yngre blant oss" svarte de, "er du en edel bror, og for de eldre er du en prektig nevø". "Jeg vil behandle dere" fortsatte Mesteren i en vennlig tone, "slik som Josef behandlet sine brødre. Dere kan alle gå herfra uten frykt av noen art. Måtte Allah tilgi dere". Høvdingene i Mekka trodde knapt sine egne ører. Blant dem var det personer som hadde strevd etter å ta livet av Den Hellige Profet. Det var også en som var skyld i hans datters død, og det var Abu Sufyans kone, Hind, som hadde spist Hamzas lever og hjerte. Disse synder kalte på sterke og skånselsløse reaksjoner. Men alt og alle ble tilgitt og glemt. Aldri i historien hadde det vært en seierherre som viste sine slåtte fiender så stor kjærlighet og nåde.

Talen til forsamlingen
Mesteren talte da til den store forsamlingen som sto rundt Kaabaen. Han sa: "Allah er den eneste som er verdt å tilbe. Han har ingen jevnbyrdige. Han gjør godt og Han hjelper sine tjenere og utsletter sine fiender. Jeg gjør all falsk ære, alle blodfeider og tåpelige skikker fra den hedenske tiden ugyldige. Alle mennesker er skapt like, og fra i dag vil stolthet over adelig avstamning tilhøre fortiden. Dere er alle Adams barn, og Adam ble skapt av støvet. De mest ærefulle blant dere, er de som frykter Allah mest. Allah har forbudt renter og nytelse av vin".

Slaget ved Hunain
Mekkas fall betydde likevel ikke slutten på all motstand mot Islam. Banu Thaqif, den ledende Taif-stammen, var ennå ubeseiret. Og det fantes Hawazin-stammen som hadde erobret strekningen mellom Mekka og Taif. Mekkas fall forstyrret i høyeste grad disse to stammene, og de fryktet for sine liv og sin religion. For å demme opp for faren, samlet de en enorm hær som marsjerte mot Mekka og slo leir ved Hunain. Et lite pass var den eneste inngang til dalen. Fiendens bueskytter overvåkte passet gjemt bak klipper og busker. Mesteren ledet en hær på 12 000 krigere, og det var den største hæren han hittil hadde stått i spissen for. Hærens størrelse gjorde noen av muslimene dumdristige og sikre på en lett seier. Ved kveldstider nådde den islamske hærstyrken dalens inngang og slo leir der. Tidlig neste morgen brøt hæren opp igjen. Mesteren dannet baktroppen. Da de befant seg i det lille passet ble de plutselig overøst med fiendens dødelige piler. Det var ennå demring og sikten var dårlig. Redsel overveldet fortroppen i den muslimske hæren, som besto av innbyggere fra Mekka. Hodeløst og panikkslagent flyktet de tilbake, og stor forvirring fulgte. Stamme etter stamme flyktet fra Den Hellige Profeten. Nesten alene og forlatt sto han fast og ropte så høyt at hans stemme skar gjennom oppstyret og bråket fra de flyktende krigerne: "Jeg er Allahs Profet, det er ingen usannhet i det, og jeg er Abdul Muttalibs barnebarn". Ordene hadde en øyeblikkelig virkning. Muslimene vendte omkring og løp tilbake mot det stedet, hvor Mesteren sto. Snart falt de over fienden og vant dagens kamp.