tag
Forsiden Oppdag islam Profeten Glemt kunnskap Søk

Profeten Muhammad (fvmh) - Del 10


Ansari-krigernes hengivenhet for Mesteren
Seieren ved Hunain skaffet et stort bytte, og mye av det ble gitt til innbyggerne i Mekka som hadde tatt til seg Islams lære kun noen få uker i forveien. Dette virket uforståelig for de unge Ansari-krigerne. ”Den Hellige Profeten er urimelig vennlig mot sin egen stamme” sa de, ”våre sverd er røde av blod, men folket fra Quraish tar inn gavene”. Disse ordene nådde Den Hellige Profetens ører, og han sammenkalte de utilfredse Ansari-krigerne og sa: ”Å Ansarier! Hva er det for en helt ny ting dere har funnet i deres hjerter? Dere var i villfarelse og Allah viste dere veien. Dere var hverandres fiender og Allah gjorde dere til brødre. Dere var fattige og Allah gjorde dere rike”. ”Sant nok” sa en Ansari. ”Allah og hans Apostel har vært veldig barmhjertige mot oss”. ”Men” fortsatte Den Hellige Profet, ”Dere kan si at dere ga Islam et sikkert hjem, og det er sant nok. Mine kjære Ansari-venner, jeg ga disse menneskene denne verdens ubetydelige ting for at deres hjerter kan vinnes for Islam. Men dere er allerede velsignet med Islams uvurderlige gaver. Liker dere ikke, å Ansarier, at folk tar sauer og geiter med seg, og at dere tar Allahs profet til dere? Å Allah, se med nåde på Ansariene, deres barn og deres barnebarn.” Ansari-krigerne ble dypt berørt, og de gråt så mye at deres skjegg var våte av tårer.

Oppdragets fullførelse
I Hidjrahs niende år fant Islams første Hadj sted. Den Hellige Profeten var selv ute av stand til å lede den, så han sendte Abu Bakr som sin stedfortreder. Dette og de følgende årene ble markert av Islams hurtige utbredelse. Grupper av mennesker fra de fjerneste deler av Arabia strømmet til Medina. Her tilbrakte de litt tid, lærte de prinsipielle ting og øvelser i den nye religionen. Deretter dro de tilbake til sine egne stammer og lærte dem om Islams tro og lære.

Den siste reisen
I Hidjrahs tiende år sendte Den Hellige Profeten beskjed ut over hele landet om at han nå dro på pilegrimsreise. Kvinner og menn fra hele Arabia bega seg mot Mekka. Antallet nærmet seg 100 000 troende. På den 26. dhul-qaada var denne mengden på vei mot Mekka. Etter en vandring på omkring en mil tok Den Hellige Profeten på seg pilegrimenes drakt (ihram), og ledsagerne hans gjorde det samme. Deretter ropte han høyt: ”Her er jeg, Herre! Her er jeg til din tjeneste. Ingen er din like, å Allah!” Ordene ble gjentatt av tusener av stemmer og hele ørkenen klang av disse ropene. På den femte dhul-hidja nådde Mesteren Mekka. Da han kom til Kaabaen gikk han syv ganger rundt om den. Deretter besteg han Djebel Safa og erklærte: ”Ingen annen er verd å tilbe enn Allah, og han har ingen jevnbyrdige. Alle lovprisninger og velsignelser tilkommer ham alene. Det er ham som skaper liv og død. Han holdt sine løfter, hjalp sin tjener og han knuste fiendene”.

Det siste budskapet
Den niende dhul-hidja dro Mesteren til Arafat-dalen, han red på sin kamel, Qaswa, mens han skuet ut over menneskehavet som strakte seg så langt øyet rakk. Fra sin sadel fremsa han sin berømte avskjedstale, og hvert eneste ord ble tydelig gjentatt av ropere som var hensiktsmessig plassert i mengden. ”Å mitt folk” begynte Mesteren, ”lytt til meg. Kanskje er det siste gang vi ses, her på dette stedet. Fra i dag av er alle former for renter ulovlig. Aller først vil jeg henvise til min onkel Abbas. På lignende måte finnes det ikke lenger blodfeider, og de skal alle straks avbrytes. Til å begynne med vil jeg tilgi de som drepte min nevø Rabia. Vær vennlig mot deres kvinner. De har en forpliktelse til at leve rent og godt, mens dere har som oppgave å sørge for deres behov og velvære. Vær vennlig mot deres slaver, gi dem den samme slags mat som dere selv spiser. Gi dem like gode klær som dere selv bærer. Alle muslimer er brødre, og alle mennesker er like. Fødsel, hudfarge og rase gjør ikke et menneske bedre enn et annet. Husk at en muslimsk brors liv, ære og eiendom skal være mer hellig for dere enn denne dagen, denne måneden og dette stedet. Jeg har etterlatt to viktige ting bak meg: Koranen og mitt personlige eksempel (sunnah). Hvis dere holder fast ved disse vil dere aldri fare vill”. Etter hver setning holdt Mesteren en pause, og en tilhenger som sto like ved hans side gjentok ordene høyt og tydelig. Mesteren ville være absolutt sikker på at alle i mengden hadde hørt alle hans ord. Da talen var slutt, fulgte en lang pause. Mesteren spurte folket: ”Har jeg nå overbrakt Allahs budskap til dere alle?”. ”Ja” svarte folkemengden. Den Hellige Profeten vendte blikket mot himmelen og sa: ”Herre! Du er mitt vitne”.

Abu Bakr gråter
Kort etter talen ble følgende vers åpenbart: ”I dag har Jeg fullbrakt deres religion og fullbyrdet Min nåde mot dere, og godtatt Islam som religion for dere.” (surah al-Mâidah âyah 3). Dette var gode nyheter for folket, men Abu Bakr begynte å gråte. ”Hvorfor disse tårer?” ble han spurt. ”Du burde heller føle glede”. ”Jeg har en grunn til å gråte” svarte han, ”nå som det guddommelige oppdraget er fullendt, vil vi ikke ha Den Hellige Profeten iblant oss særlig mye lenger”. Islams andre pilegrimsferd står som en milepæl i troens og religionens historie. Dette var Mesterens siste Hadj, og her overga han sitt siste budskap til folket. Hadjen markerte dessuten troens endelige fullkommengjørelse.

Den siste sykdommen
Abu Bakrs frykt gikk i oppfyllelse. To måneder etter Hadjen ble Den Hellige Profet alvorlig syk, med høy feber og en voldsom hodepine. Allikevel fortsatte han med å utføre sine daglige plikter. På sykdommens femte dag drog han til Uhud og ba for martyrene som var begravd der. Deretter vendte han seg mot de tilstedeværende muslimene og sa: ”Jeg frykter ikke at dere vil vende tilbake til avgudsdyrkelse, når jeg er borte. Men jeg frykter derimot at dere vil bli så fortapte i denne verdenen og dens anliggender at dere vil løpe etter en annens tale. Da vil dere forgå, som andre har gjort det før dere”. Den Hellige Profeten fortsatte med å lede bønnene, til han ble så svak at han ikke lenger kunne gå til moskeen. Derfor ba han Abu Bakr om å overta arbeidet i sitt sted.

Den siste prekenen
Fire dager innen sin død tok Den Hellige Profet et bad, midt på dagen, og gikk til moskeen hvor Abu Bakr nettopp da ledet den tidlige aftenbønnen. Han ønsket å tre tilbake, men Den Hellige Profeten lot ham med et tegn forstå at han skulle fortsette. Selv satte han seg ved Abu Bakrs side, og fremsa bønnen. Da den var overstått, henvendte han seg til forsamlingen, og sa: ”Allah ga en av sine tjenere valget mellom denne verdens gleder og de gledene som finnes hinsides. Han valgte det siste”.
Abu Bakr forsto straks at Den Hellige Profet henviste til ham, og begynte å gråte fortvilet og utbrød: ”Å Allahs Utsending! Måtte våre liv og våre barns liv bli ofret for deg! Hvilke dårlige nyheter er ikke dette?”. 
Mesteren forble rolig og fortsatte: ”Å muslimer! Vær gode mot Ansariene. De har gjort sin plikt, gjør nå deres plikt overfor dem. Jeg har kun viderebrakt Allahs budskap. Jeg har ikke tilføyd noe og heller ikke holdt noe tilbake. Ve jødene og de kristne! De tilber sine profeters og hellige menns graver. Jeg forbyr dere å gjøre det samme. Hvis det er noen jeg vil kalle min venn, så må det være Abu Bakr. Men det eneste virkelige vennskapet jeg kjenner, er Allahs vennskap. Å min datter Fatima! Å min tante Safiya! Gjør noe for deres sjeler. Jeg er ikke i stand til å hjelpe dere mot Allahs vilje”.

Til Gud i det høyeste
Dagen før sin død kom Den Hellige Profeten plutselig i tanke om de syv gullstykkene han en gang hadde gitt Aisha, til almisse for de fattige. ”Aisha” spurte han, med svak stemme, ”hvordan er det med disse gullstykkene?”.
”Jeg har vært så opptatt av din sykdom” unnskyldte hun seg, ”at jeg slett ikke har hatt tanker for penger”. ”Fort, skynd deg, gi dem straks bort” forlangte Mesteren, ”hvordan kan jeg møte Herren hvis jeg etterlater noe gull som min eiendom?”.
Om morgenen den tolvte rabiul-awwal ble Den Hellige Profetens tilstand plutselig bedre. Feberen syntes å være forsvunnet og ansiktet hans fikk en mer strålende farge. Alle trodde at han nå var utenfor fare. Men ved middagstid ble situasjonen igjen katastrofal. Mesteren mistet bevisstheten flere ganger. Selv i dødskampen glemte han ikke sin Herre og Skaper. Ordene ”tilgi meg, Herre” og ”til Gud i det høyeste” var uavbrutt på leppene hans.
”Vær oppmerksomme på at dere ber bønnene deres i rett tid, vær vennlig mot slavene og tjenestepikene deres” var noen av de andre påminnelsene, som han heller ikke glemte å gjenta.
Hodet hans hvilte i Aishas favn. Plutselig ble det tungt, og ordene ”til Gud i det høyeste” hørtes for siste gang, og i det neste øyeblikk var Den Hellige Profeten hos Gud i det høyeste.
(Måtte Allahs fred og velsignelser være med Muhammad og alle hans tilhengere).


‹‹ Tilbake


Profeten

Livshistorien Profetens karakter Mer om Profeten
 

Aktuelt

Tarawih – Hvor mange rak`at er sunnah?
I senere tid er det blitt et stadig mer populært synspunkt å tro at sunnah er å be 8 rak`at tarawih, og at 20 rak`at er ...

 
  Les mer  

Nye bønnetider fra IRN

IRN har utgitt nye standardiserte bønnetider for Norge. Se bønnetidene her


Bønnetider på iPhone og Android

 

Mest delt på Facebook




Copyright © 2008 - 2017