Ijtihad – enhver muslims plikt?

^{Hentet fra Salam, skrevet av Azhar Mohammad}

”Den beste måten å gjøre fiqh komplisert på, er å lære andre at det er enkelt”. Med denne uttalelsen ønsker Sheikh Abdul H. Murad å rette søkelyset mot den systematiske undergravingen av en av religionens viktigste kunnskapskilder; de fire lovskolene.

Behov for lovskole?
I den moderne tid som vi lever i, er det ikke mangel på veltalende, men like fullt ukvalifiserte personer som forfekter de ”lettvinte” løsninger når de snakker om kildene i Islam. Når den tradisjonelle islamske litteraturen i tillegg er lite tilgjengelig i dag, blir det for mange muslimer enkelt å godta simplifiserte og lett forståelige konsepter av religionen. Det er i den ånd mange muslimer i dag spør: Hvorfor trenger vi de fire lovskolene når vi har Koranen og Profetens (fred være med ham) sunna?

Noen begreper
For å svare på dette, må det først redegjøres for begrepet madhhab og dens grunnlegger mujhtahid. En mujhtahid er en person som utøver uinnskrenket ijtihad, som igjen betyr å fatte lovvedtak gjennom uavhengig tolkning av Koranen og Sunna.

Ordet Madhhab, eller lovskole, er avledet fra et arabisk ord som betyr ”å gå” eller ”følge en vei”. Som vi etter hvert vil se, representerer de primære kildene i Islam, Koranen og Sunna, et stort tolkningspotensial. En lovskole refererer i den henseende til en mujhtahids valg mellom de mangfoldige tolkemuligheter av Koranen og Sunna, for å utlede Allahs regler og befalinger på et gitt spørsmål. Således representerer en lovskole en hel åndsretning av en mujhtahid som Abu Hanifa, Malik, Shafi’i eller Ahmed. I tillegg til disse imamene som grunnla de forskjellige lovskolene, inkluderer skolene alle førsterangs lærde, som sjekket imamenes bevis, samt oppdaterte og videreførte deres arbeid i møtet med nye utfordringer i ettertid. De fire lovskolene har på denne måten vært gjenstand for inngående forskning og kontroll gjennom århundrer av Islams storhetstid. Denne forskningen har gjort lovskolene unike og bekreftet deres autentisitet. Dette bekreftes videre gjennom den overveldende majoriteten av Koran- og haditheksperter som har tilsluttet seg en av disse fire lovskolene, blant disse imam Bukhari, Muslim, Abu Dawud, Ibn Kathir, ibn Hajar al-Asqalani, ibn Abidin, Suyuti og Nawawi.

Forskjellig typer kunnskap
Mujhtahid-imamene fungerte på denne måten som formidlere av den Hellige Lov. De operasjonaliserte Koranen og Sunna i de spesifikke Sharia forskriftene, som danner rammen for muslimenes liv, og som kollektivt betegnes som fiqh eller ”rettsvitenskap”. Denne rettsvitenskapen utgjør bare én del av vår din eller religion, da den religiøse kunnskap enhver av oss besitter er av tre typer: Generell kunnskap om Islamske fundamenter, som Allahs tawhid (enhet), Profeten (fred være med ham) som siste sendebud, dommedagen osv. Den andre typen kunnskap omfatter Islams generelle etiske prinsipper som å unngå ondskap, vise godhet mot sine medmennesker, oppfordre til gode handlinger og forby umoralske, for å nevne noe. Vi kan og bør alle utlede disse to typene kunnskap direkte fra de primære kildene Koranen og sunna, ettersom det er obligatorisk for enhver muslim å reflektere over Allahs budskap til mennesket.

Den tredje typen religiøs kunnskap, derimot, omhandler de mer spesifikke regler og lover rundt en gitt religiøs-praktisk problemstilling. Mao omhandler denne kunnskapen om hvorledes en handling skal rangeres i forhold til prinsippene om halaal, makroh, haraam osv.

I tillegg til dette inngår alle retningslinjer forbundet med f.eks bønnen, fasten, almissen osv. På grunn av Koran- og hadithtekstenes natur og omfang, varierer imidlertid folks kunnskapsmessige kapasitet til å forstå og utlede lover på dette punkt. Alle muslimer er likevel blitt anmodet til å implementere disse i sine liv i lydighet mot Allah. Et naturlig spørsmål her ville da være: Er ijtihad enhver muslims plikt?

Arbeidsfordeling
For at et samfunn skal kunne fungere, har vi en fordeling av arbeid. Ethvert samfunnsmedlem gjør nytte av andres ekspertise, om det skulle være elektronikk, medisin, ingeniørarbeid eller jus – simpelthen fordi den enkelte verken har tid eller kapasitet til å tilegne all kunnskap på egen hånd. Dette gjelder religion i enda større grad. Dersom enhver av oss var tillagt ansvaret å evaluere alle tekstene vedrørende ethvert spørsmål, ville knapt nok et livsstudium holde mål, noe som videre ville hindre en i å f.eks tjene sitt levebrød. Det er av den grunn Allah i Surah Al-Nahl befaler de med utilstrekkelig kunnskap å søke dette hos de kvalifiserte: ”Spør bare formaningens folks, om dere ikke vet” (Koranen 16:43).

Formaningens folk refererer til de lærde, i følge tafsir (eksegese) ekspertene. Og i Surat al-Nisa, ”Hadde de isteden fremlagt det for Sendebudet, og for dem som har autoritet blant dem, så ville de som er velegnet for å bringe frem kunnskapen, gitt sin underretning.” (Koranen 4:83)

Hvor utdraget “de som er velegnet for å bringe frem kunnskapen” uttrykt gjennom ordene “alladhina yastanbitunahu minhum”, refererer til de som har evne og kompetanse til å trekke slutninger (dedusere) direkte fra de primære kildene, og som på arabisk kalles istinbat. Liknende vers og hadith tekster pålegger den troende som ikke befinner på seg på nivået av istinbat, til å følge noen som tilfredsstiller disse kravene.

Skivebom
En kan dermed se at slagordene om å ”følge Koranen og sunna istedenfor madhhab” ikke er annet enn skivebom. Selv om alle muslimer er enige om at kun Koranen og sunna er feilfrie, kan ikke det samme sies om forståelsen av disse. Det er verdt å merke seg at alt vi har fått fra Profeten (fvmh), enten det er Koranen eller hadith, er gitt til oss gjennom de islamske lærde. Spørsmålet, således, er ikke om vi skal bruke de lærde som kilder for vår din, men heller hvilke lærde vi skal søke denne kunnskapen hos.

Den ivrige vil imidlertid likevel spørre om det ikke er tilstrekkelig å kartlegge alle relevante Koran- og hadithtekster vedrørende et gitt spørsmål, for så å trekke en slutning. Det er her vi kommer inn på hva som trengs av både bredde- og dybdekunnskap en mujhtahid må inneha for å utstede en kjennelse. Omfanget av kunnskap som kreves kan illustreres ved å vise til de flerfoldige lærde som gjennom historien har memorisert et forbausende stort antall hadith, men likevel vegret seg for å gi seg selv tittelen mujhtahid. En student av imam Ahmed, Muhammad ibn ‘Ubaydullah, hørte en mann spørre imamen:

”Når en mann har memorisert 100 000 hadith, er han en lærd av den Hellige Lov, en faqih?”, og han sa ”nei”. Mannen spurte igjen, ”200 000 da?”, og han sa “nei”. “300 000 da?”, og han sa “Nei”. Mannen spurte så: “400 000?”, og Ahmed gjorde en håndbevegelse for å uttrykke “omtrent så mange”. (Ibn al-Qayyim: I‘lam al-muwaqqi‘in, 4.205)

Imam Ahmed som selv memoriserte rundt én million hadith, hadde på lik linje med andre mujhtahid-er ikke bare bredde-, men også dypdekunnskapen for å utlede Sharia fra de primære kildene. Med dybdekunnskap menes her de metodologiske teknikkene for å forene alle Koranvers og hadith som angår en gitt problemstilling, selv om de tilsynelatende skulle motstride hverandre. Enhver som ikke kjenner til denne vitenskapen, kalt usul al-fiqh, og prøver å utlede Sharia, vil være gjenstand for mange uheldige fallgruver. Ordet ”forene” brukes her, fordi slik de fleste av oss kjenner til finnes det sahih hadith som tilsynelatende motstrider andre sahih hadith. Hva gjør så en mujhtahid?

En av de viktigste teknikkene de lærde bruker for å forklare dette fenomenet, er naskh eller opphevelse. Et tilfelle av naskh er forbudet om å besøke gravplasser, som Profeten (fred være med ham) senere opphevet med følgende hadith: ”Jeg brukte å forby dere å besøke graver, men dere bør nå besøke dem” (Muslim). Ledsagerne visste gjennom ijma at Profetens (fvmh) lære hadde utviklet seg gjennom tiden for å holde tritt med deres utvikling i Islam. Dette var nødvendig for å bringe ledsagerne fra den hedenske uvitenhet til den sindige og opplyste veien av tawhid eller monoteisme. Enda klarere illustrert er det progressive forbudet mot vin, som først ble frarådet i et tidlig koranvers, senere fordømt, og til slutt erklært forbudt.

En annen form for naskh er den implisittte, som ofte utfordret intelligensen til de tidlige lærde til det ytterste. Et eksempel er en hadith fra Muslim samlingen hvor Profeten (fred være med ham) anmoder sine ledsagere å sitte bak ham i bønn, når han selv satt pga sykdom. Forbausende nok, finnes i den samme samlingen en annen hadith som beretter om et tilfelle der ledsagerne stod mens Profeten (fred være med ham) satt. Denne tilsynelatende motsigelsen er løst ved varsom kronologisk analyse av hendelsene, hvor den ene teksten er erklært å oppheve den andre.

Respekt for lærde
Som vi ser, nødvendiggjør denne innviklede vitenskapen at en ikke-spesialist viser respekt for de lærde innenfor fiqh, når han finner en hadith som tilsynelatende motstrider lovskolenes standpunkt på et spørsmål. En ikke-lærd som leser gjennom Sahih al-Bukhari vil finne en hadith hvor det ene låret til Profeten (fvmh) var udekket på rideturen tilbake fra. Og følgelig vil vedkommende tro at de fire lovskolene tok feil i deres standpunkt om at låret er awra eller ”nakenhet som må dekkes til”.

Ekplisitt ordre gjelder
Faktum er at det finnes en rekke andre sahih hadith som bekrefter at Profeten (fvmh) eksplisitt beordret sine ledsagere om å dekke til lårene, nettopp fordi de var awra. Dette går f.eks fram av følgende sahih hadith: ”Låret er en del av ens nakenhet” (al-Mustadrak). Mujhtahid-imamene til de fire skolene visste om disse hadithene, og forenet dem gjennom følgende metologiske prinsipp om at: ”En eksplisitt ordre fra Profeten (fvmh) gis forrang fremfor en handling av ham”.

Grunnen til dette er at enkelte av lovene i Sharia ikke var gjeldende for Profeten (fmvh). Eksempelvis var tahajjud bønnen kun obligatorisk for ham, mens den er sunna for oss. Andre eksempler er tillatelsen for kun ham ikke å bryte fasten mellom fastedager, eller å ha mer enn fire koner.

De ovennevnte teknikkene er kun en kort introduksjon til denne omfattende vitenskapen, som de lærde har viet mange store verker til. En ser videre at teknikkene for f.eks identifikasjon av naskh, krever dyptgående kunnskap om ikke bare hadith vitenskapen, men også om historie og sirah. I tillegg måtte de lærde tilegne seg kunnskap om ledsagernes og andre lærdes synspunkter rundt konteksten og autentisiteten til enhver hadith.

På villspor
Som en raskt ser, er implikasjonene av slagordet ”tilbake til Koranen og Sunna” ganske store. Og en person som begir seg ut på ijtihad uten de nødvendige kvalifikasjoner, vil med stor sannsynlighet bli villedet, om ikke påkalle seg konsekvensene av følgende hadith: ”Hvem enn som blir gitt en juridisk kjennelse (fatwa) uten kunnskap, hans synd vil bli tilskrevet den personen som ga ham kjennelsen” (Abu Dawud)

Det er på grunn av denne faren for forkludring av religionen, at de lærde har måttet gå gjennom en meget tid- og ressurskrevende prosess for å utvikle en metodologi som sikrer de primære kildene fra å bli feiltolket og brukt av enkeltpersoner med en personlig agenda. Denne faren for forkludring og dens konsekvenser er nærmere understreket i en hadith av Muslim: ”Sannelig, Allah fratar ikke folk kunnskapen ved å rive den vekk, men snarere ved å ta bort de lærde, til det ikke er noe lærd igjen. Folk vil da følge uvitende ledere, og disse vil så bli spurt, og de vil gi sin kjennelse uten kunnskap. De vil så bli villedet og villede andre.” (Muslim)

Selv om oppfordringen til å gå tilbake til Koranen og sunna er et appellerende slagord, er dette i realiteten et langt skritt bakover. Det er en oppfordring til å forlate flere århundrers inngående teologisk forskning som mujhtahid-er, haditheksperter, Koraneksegeter og andre eksperter innenfor islamsk vitenskap har stått bak.