Copyright ifølge Shariah

^{Besvart av mufti Taqi Uthmani, oversatt fra albalagh.net.}

Spørsmål:
Kunne du vennligst forklare de islamske reglene om "copyright", spesielt angående copyright på programmer til PC? Spørsmålene er:

1. Kan vi registrere en bok i henhold til loven om copyright [a: heretter betegnet som "åndsverkloven”, siden dette er navnet på loven om opphavsrett i Norge] som hindrer folk fra å publisere den boka uten tillatelse fra copyrighteieren?
2. Hvis noe er registrert i henhold til åndsverkloven, bør vi overholde restriksjonene den loven innebærer?
3. Kan en copyrighteier selge publiseringsrettighetene til en annen person for å tjene penger?

Svar:
Spørsmålet om “copyright” er knyttet til et videre begrep, vanligvis kjent som konseptet om “intellektuell eiendom”. Tidligere var konseptet om eiendom begrenset til kun materielle handelsvarer som kan oppfattes av våre fem sanser. Men den raske utviklingen i kommunikasjonsmuligheter ga opphav til det nye konseptet om “intellektuell eiendom” som utvidet konseptet om eiendom til å gjelde abstrakte gjenstander også. Teorien om “intellektuell eiendom” innebærer at den som gjør et mentalt arbeid for å oppfinne noe også er eieren av resultatene av arbeidet sitt.

Hvis en person har oppfunnet et visst redskap, eier han ikke bare redskapet, men han eier også fremgangsmåten han brukte første gangen til å oppfinne det. Derfor kan ingen bruke den fremgangsmåten uten hans tillatelse. På samme måte er det slik at hvis en har skrevet en bok er han den eksklusive eieren av publiseringsrettighetene, og ingen har noen rett til å publisere den boka uten hans tillatelse. Denne rettigheten som en forfatter eller oppfinner har betegnes som hans “intellektuelle eiendom”. Denne teorien innebærer også at eieren av slike rettigheter kan selge dem til andre slik som hvilke som helst andre materielle handelsvarer. Loven om opphavsrett har blitt til for å sikre slike rettigheter og å gi rettslig beskyttelse til denne typen eiendom.

Det er åpenbart at konseptet om intellektuell eiendom som loven er basert på er et nytt fenomen skapt av den raske fremgangen i industri og kommunikasjonsmuligheter, derfor er ikke dette konseptet nevnt uttrykkelig i verken den Hellige Koranen eller i den hellige Profetens Sunnah (salla Allahu 'alayhi wa sallam).

Om det er akseptabelt eller ikke med et slikt nytt konsept som ikke er nevnt klart i de originale kildene i Islamsk rettslære kan bare utledes fra de generelle prinsippene fremsatt av Shariah. Siden de lærdes syn kan variere når en bruker disse prinsippene på de nye situasjonene, er det alltid et vidt spekter av forskjellige meninger i slike saker. Spørsmålet om “intellektuell eiendom” har også vært et diskusjonstema blant vår tids muslimske lærde i Shariah, som har ulike meninger om det er akseptabelt eller ikke i Shariah.

En gruppe lærde i dag godkjenner ikke konseptet om “intellektuell eiendom”. Ifølge dem er konseptet om eiendom i Shariah begrenset til kun materielle handelsvarer. De argumenterer med at det ikke er noe lignende tilfelle i den Hellige Koranen, i Sunnah eller i synene til muslimske lærde der en abstrakt gjenstand har vært ansett som et produkt for eiendom, salg og handel. De argumenterer videre at “kunnskap” i Islam ikke er eiendommen til noe individ, ei heller kan han forhindre andre fra å få tak i kunnskap, mens konseptet om “intellektuell eiendom” leder til at noen få individer får monopol på kunnskap, noe som aldri kan aksepteres av Islam.

På den andre siden er det noen lærde i dag som anser konseptet om “intellektuell eiendom” i Islam som akseptabelt. De sier at det ikke er noe uttrykkelig utsagn i den Hellige Koranen eller i Sunnah som begrenser eiendom til å gjelde kun konkrete ting.

Det er flere abstrakte rettigheter akseptert og opprettholdt av Shariah, og det er flere tilfeller der slike abstrakte rettigheter har blitt overført til andre for økonomiske hensyn.

De argumenterer med at konseptet om “intellektuell eiendom” ikke begrenser kunnskapsomfanget, fordi åndsverkloven ikke forhindrer en person fra å lese en bok eller å benytte en ny oppfinnelse til sin individuelle nytte. Åndsverkloven hindrer derimot en person fra den brede kommersielle bruken av noe, på det grunnlaget at personen som har oppfunnet det ved hjelp av sitt mentale arbeid er mer berettiget til kommersiell bruk, og noen annen person bør ikke tillates å høste de økonomiske godene av den førstnevntes arbeid uten hans tillatelse. En forfatter som har jobbet dag og natt for å skrive en bok er åpenbart den som mest fortjener retten til å publisere den for kommersielle årsaker. Hvis enhver annen person blir tillatt å publisere boka uten forfatterens tillatelse vil det klart bryte forfatterens rettigheter, og åndsverkloven beskytter ham fra slike brudd på hans rettigheter.

Begge disse synene har hver sine argumenter. Jeg har analysert argumentene hos begge i min arabiske avhandling “Bai ul Huqooq” og har foretrukket det andre synet over det første, og mener dermed at en bok kan registreres i tråd med åndsverkloven, og publiseringsrettigheten kan også overføres til en annen person for økonomiske hensyn.

Dette er et svar til dine spørsmål nr. I og nr. III. For å gå videre til spmørsmål nr. II, vil jeg legge til at hvis åndsverkloven i et land forhindrer sine borgere fra å publisere en bok uten tillatelse fra copyrighteieren, må alle borgerne overholde denne lovfestede begrensningen. Det er mange grunner.

For det første bryter det rettighetene til copyright-eieren, som også er bekreftet av Shariah-prinsippene ifølge det foretrukne synet, som nevnt tidligere.

For det andre, har jeg nevnt at dagens lærde har ulike syn på konseptet om “intellektuell eiendom” og ingen er dem er i klar motsetning til Islams regler som er fremsatt i den Hellige Koranen og Sunnah. I slike situasjoner kan en islamsk stat foretrekke et syn over det andre, og hvis den gjør det gjennom bestemt lovgivning, vil dens avgjørelse være bindende på selv de lærde som har motsatt syn. Det er et akseptert standpunkt i den islamske rettslæren at lovgivningen av en islamsk stat løser den rettslige uenigheten når det gjelder noe som ikke er nevnt uttrykkelig i den Hellige Koranen eller Sunnah. Derfor er det slik at hvis en islamsk stat offentliggjør en lov til fordel for konseptet om “intellektuell eiendom” uten å bryte noen av reglene i den Hellige Koranen og Sunnah, vil det samme være bindende for alle dens borgere. De som har motsatt syn kan uttrykke deres synspunkter som en akademisk diskusjon, men de kan ikke bryte loven i sin praksis.

For det tredje er det slik at selv om staten ikke er en helt islamsk stat, inngår hver borger enten en uttrykkelig eller en underforstått avtale med den virkning at han overholder dens lover så lenge de ikke tvinger ham til noe som ikke er tillatt i Shariah. Derfor er det slik at hvis loven krever at en borger avstår fra en handling som ellers var tillatt (ikke obligatorisk) i Shariah, må han avstå fra den.

Selv de lærde som ikke aksepterer konseptet om “intellektuell eiendom” mener ikke at det er et obligatorisk krav i Shariah å bryte rettighetene ved anerkjennelse av dette konseptet. Deres syn er at det er tillatt for en person å publisere en bok uten forfatterens tillatelse. Hvis loven forhindrer dem fra denne “tillatte” handlingen, burde de derfor avstå fra det siden deres borgerskapsavtale krever det av dem.

Derfor er det nødvendig for enhver borger å overholde åndsverkloven med mindre den tvinger en person til å gjøre en forbudt handling [haram] eller hindrer ham fra en obligatorisk handling [fardh] i Shariah.