Betydningen av ordet qawwamuna (Surat al-Nisa)

_{©Nuh Ha Mim Keller 1995}

Allah sier i Qur'anen,

Menn er kvinners formyndere (qawwamuna) på grunn av det som Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. [Qur'an 4:34]

Før man prøver å forstå dette på en kunnskapsbasert måte, er det verdt å huske at Qur'anen går kraftig ut mot den som snakker om religiøse anliggender uten kunnskap, som Allah sier i surat al-Najm,

Men dette vet de ingenting om, de følger bare formodninger. Og formodninger hjelper ingenting mot sannhet [Qur'anen 53:28]

Selv om dette verset ble åpenbart da ikke-muslimer ga englene navn, er dette versets konkluderende notat en overbevisende påminnelse helt til endetiden at vi må være sikre på hva vi sier om religion. Av denne grunnen, er mitt råd til meg og alle muslimer, er at når man søker kunnskap om ethvert spørsmål i Islam, bør man legge sin lit på eliten av lærde i det feltet som tar for seg spørsmålet; i dette tilfellet er det imamene av tafsir eller Qur'an-tolkning.

Dette er enda viktigere i dag enn noensinne, når så mye islamsk tankesett finnes i overflod og så lite av hva man i tidlige århundrer av islamsk læring kalte ilm eller «kunnskap». De gode nyhetene pleier å kommer frem til oss når en akademisk berømthet eller en annen har blitt en muslim, for så å bli etterfulgt noen måneder senere av de dårlige nyhetene: at han har skrevet en ny bok om islam. Kunnskapen i islam, som omfatter hele den etiske bredden av menneskelig erfaring, denne verden og den neste, har aldri blitt ansett oppnåelig uten å ha lært det fra de som har en arbeidserfaring med det, de tradisjonelle ulama. Det ble en gang sagt til imam Abu Hanifa, «I en slik og slik moske er det en krets som diskuterer fiqh (litt. «forståelsen av findetaljene av religion»)». Han spurte, «Har de en lærer over seg?» og de sa nei. Han sa, «De vil aldri forstå» (Ibn Muflih, al-Adab al-shariyya wa al-minah al-mariyya. 3 vols. Cairo n.d. Reprint. Cairo: Maktaba Ibn Taymiya, 1398/1978, 3.374).

Det er sant at hvis en berømt person begrenser seg selv til å beskrive en del av islamsk fenomen på måter som han tidligere har blitt trent til, er det kanskje ingen fare med det. Men når han prøver på en etisk analyse av hva Qur'anen (eller hadith) forteller muslimer til å gjøre, har han gått over til å forklare ordren til Allah, og i et slikt tilfelle, hvis han ikke vet de ulike tolkningsmessige aspektene av den ordren – aspektene av arabisk, den billedlige, den bokstavelige, de ulike metaforene, i den konteksten som de ulike versene ble åpenbart, hvilke vers som avløser andre vers og hvilke vers som blir avløst, de punkter hvor det er konsensus blant lærde (ijma) og punktene hvor det ikke er det, trossetningene til Ahl al-Sunna, og en stor del mer – vil han feile.

Å oversette ordet qawwamuna i verset over er bare en slik etisk analyse, med humane implikasjoner altfor enormt til å bli overlatt til amatører. Vi vil derfor vende oss mot noen av de prinsippene imamene i tafsir eller Qur'an-tolkning har sagt om det. En av de tidligste tafsirene på trykk er av imam Ibn Jarir al-Tabari (d. 310/923), som sier:

Allah, majestetisk er Hans lovprisning, mener med at menn er formyndere for kvinner at de er i ansvar for deres kvinnfolk, i å disiplinere og veilede, i å respektere rettighetene som de [kvinner] skylder Allah og til dem. På grunn av det som Allah har favorisert menn over deres kvinner, fordi menn må gi dem deres brudepris (mahr) og bruker deres formue til å forsørge dem, og sparer dem deres lidelser og anstrengelser: det er favoriseringen av Allah Mest Velsignet og Mest Forhøyede av menn over kvinner, og er grunnen til at de har blitt formyndere for de som de har autoritet over dem med tanke på de sakene som Allah har gitt dem ansvar for...
(Jami al-bayan an tawil ay al-Qur'an. 30 vols. Cairo n.d. Reprint (30 vols. i 15). Beirut: Dar al-Fikr, 1405/1984, 5.57).

Al-Tabari nevner så kjedene av fortellere som beretter den ovennevnte tolkningen fra noen av de tidligste lærde, slike som Ibn Abbas (d. 68/ 687), al-Dahhak (d. A.H. 102), al-Suddi (d. A.H. 127), og Sufyan al-Thawri (d. 161/778). Så nevner han, med en fortellerkjede som ender med Hasan al-Basri (d. 110/728), at en mann klappet til kona si, og at hun dro til Profeten (Allah velsign ham og gi ham fred), som ville la henne gjengjelde (qisas) mot hennes ektemann [ved å slå ham tilbake i gjengjeldelse], men Allah åpenbarte at menn er formyndere (qawwamuna) for kvinner, på grunn av det at Allah har favorisert den ene over den andre, og på grunn av det de bruker av sin eiendom, så Profeten (Allah velsign ham og gi ham fred) innkalte mannen, resiterte verset til ham og sa, «Jeg ville en ting, men Allah ville noe annet» (ibid., 58).

Selv om hadith-lærden Imam al-Baghawi (d. 510/1117) også nevner denne hendelsen i hans Maalim al-Tanzil, kan faktisk verken han eller a-Tabari fremlegge en akseptabel fortellerkjede av den tilbake til Profeten (Allah velsign ham og gi ham fred). For religiøse grunner, er ikke disse to tolkningene av verset veldokumenterte nok til å anse dem som pålitelige. Dermed er al-Tabari's første tolkning er mer solid.

Men uansett sabab al-nuzul eller «opprinnelig tilfelle for åpenbaring» av verset, er den intenderte meningen ikke begrenset til den alene. Som den jemenske shar'ia lærde og dommeren Abdullah Mahfuz Baalawi sier, «Det tolkningsmessige prinsippet etablert av det skolastiske konsensus (ijma) av spesialister i metodologiske fundamenter (usul) av shariah, er at poenget til primære tekster [av Qoranen og sunna] ligger i generaliteten av deres leksikalske betydning, ikke spesifiteten av deres historiske kontekst [min ettertrykk] (al-Sunna wa al-bid'a. Kuwait: Matabi al-Wazzan, 1404/1984, 33).

I lys av dette viktige prinsippet, har tolkerne, som vi skal se nøyere på, tatt hensyn til betydningen av dette versets plassering i Qur'anen (for rekkefølgen er også guddommelig åpenbart), den kommer etter forskriftene for islamsk arvefordeling (irth) i surat al-Nisa. Den arabiske grammatikeren og tolkeren Abu Hayyan al-Nahwi (d. 754/1353) sier om verset «Menn er kvinners formyndere»:

Fordi Allah Den Høyeste har nevnt [i forrige vers] saken om menn og kvinner som tilegner seg deres bestemte andel og deres arvefordeling, Han [her] informerer dem at menn har ansvaret kvinners interesser. Formyndere (qawwamuna) er en intensiv form [indikerende på noe gjort mye]. Fordi Allah har favorisert den ene over den andre betyr «på grunn av Allahs favorisering av noen mennesker over andre, betyr at dette mennesket har blitt gitt flere midler (rizq) enn den andre mannen, så er dette mennesket bedre stilt enn den andre». Og fordi de bruker av sin eiendom «på kvinner». Ordet ma [lit. hva, oversatt ovenfor i sitatet til al-Tabari som «På grunn av det som Allah har favorisert,» og for det andre, «på grunn av det de bruker»] er [heller] ma masdariyya eller «det ubestemte pronomenet betegner et verbalt substantiv» i begge tilfeller. [Således betydningen «på grunn av Allahs favorisering av den ene,» og «på grunn av deres bruk av sin eiendom,»]
(Tafsir al-nahr al-madd min al.Bahr al-muhit. 2 vols. i 3. Beirut: Dar al-Janan og Mu'assasa al-Kutub al- Thaqafiyya, 1407/1987, 1.45758).

Imam Fakhr al-Din al-Razi er annen tolker som anser en relasjonen av verset «Menn er kvinners formyndere» til andre vers: Vit at Allah Den Høyeste har sagt [to vers tidligere], «. . . og begjær ikke det som Allah har gitt noen av dere fremfor andre» (Qur'an 4:32), et vers som vi sa ble åpenbart på grunn av noen kvinner som kom med bemerkninger om Allahs favorisering av menn over dem i arvefordelingen [ved at visse mannlige arvinger mottar dobbelt så stor andel i forhold til deres kvinnelige motpart]. Så Allah nevner i dette verset at Han bare favoriserer menn over kvinner i arvefordelingen på grunn av at menn er kvinners formyndere. For selv om begge ektefeller nytter fordeler av hverandres person, har Allah beordret menn til å betale kvinner deres ekteskapsandel, og å daglig skaffe dem deres støtte, slik at økningen på en side blir møtt med en økning på den andre – og så er det nesten som om det er ingen favorisering i det hele tatt. Dette oppklarer versenes ordning og rekkefølge (Tafsir al-Fakhr al-Razi. 32 vols. Beirut 1401/1981. Reprint (32 vols. I 16). Beirut: Dar al-Fikr, 1405/1985, 10.90).

Til slutt, den mer fiqh-orienterte tolkningen til al-Kaya al-Harrasi noterer seg at mens Allah har nevnt menns forsørgelse av kvinner i vers slik som den ene i surat al-Tahrim «Den velstående skal betale av sin velstand. Den som har begrensede kår, skal betale av det Allah har gitt ham» (Qur'an 65:7). I dette verset [Menn er kvinners formyndere (qawwamuna)], nevner han den nødvendige årsaken ('illa) for denne forsørgelsen. Ved å se begge de to versene i sammenheng, har de lærde naturlig konkludert: når en ektemann ikke er i stand til å forsørge sin kone, er han ikke lenger hennes formynder. Det betyr at hun er ikke forpliktet til å holde seg hjemme [hvis han skulle be om det] i ingen av lovskolene, og i følge lovskolen til al-Shafi'i (måtte Allah være fornøyd med ham), er hun berettiget til å få ekteskapet annullert. Han er ikke lenger en formynder eller berettiget til å pålegge henne å forbli hjemme på grunn av at han har svekket målsettingen om å beskytte henne ved ekteskap, for målet til ekteskap er hennes sikkerhet (Ahkam al-Qur'an. 4 vols. Cairo n.d. Reprint (4 vols. Iin 2). Beirut: Dar al-Kutub al-Ilmiyya, 1405/1985, 2.449).

I svar på ditt spørsmål, klarifiserer våre tolkere hvordan meningen til qawwamuna eller «formyndere» involverer juridiske rettigheter og plikter pålagt både menn og kvinner. Det innebærer at kvinner har rett til sikkerhet, beskyttelse og til å være fri fra tanken på å behøve å forsørge seg selv. Selv om en kvinne har millioner, er hun berettiget til å være fullstendig forsørget av sin ektemann og kan få sitt ekteskap annullert hvis han ikke er i stand til det. Og det innebærer at en mann har ansvar for sin kones interesser, tilsyn og disiplin. Og Allah vet best.