tag
Forsiden Oppdag islam Profeten Glemt kunnskap Søk

Kvinnen: en lignelse


© Nuh Ha Mim Keller 2001

En mann gikk gående gjennom markedsplassen en ettermiddag da, akkurat i det muezzin begynte kallet til bønnen, falt øyet hans på en kvinnes rygg. Hun var merkverdig attraktiv, selv om hun var kledd i overdrevent svart, et slør over hodet og ansiktet. Nå snudde hun seg mot ham som om hun var bevisst på hans overdvelende blikk, og ga ham et svakt men meningsfullt nikk før hun gikk rundt hjørnet og inn til silkeselgerne. Som om han var truffet av lynet fra himmelen, ble mannen dratt med straks, hans hjerte ble en fange av det blikket, for alltid. Forgjeves kjempet han med sitt hjerte, ved å by det den ene solide grunnen etter den andre for å dra sin vei – var det ikke tid for å be? – men det var avgjort: det var bare å følge etter.

Han skyndte seg etter henne, dro til silkemarkedet, og trakk pusten fra anstrengelsen av å innhente kvinnen, som overraskende nok hadde gått fortere enn ham og selv da nølte hun et øyeblikk ved enden av markedet, mange butikker fremover. Hun snudde seg mot ham, og han trodde han kunne se et glimt av et skøyeraktig smil under det svarte musselinet av hennes slør, mens hun – var det hans innbilning? – gjorde tegn til ham igjen.

Den stakkars mannen var fra seg. Hvem var hun? Datter av en velstående familie? Hva ville hun? Han påskyndet sine steg og dro til den smale gaten hvor hun hadde forsvunnet. Og slik ledet hun ham, alltid utenfor rekkevidde, alltid fristende i forveien, nå gjennom våpenmarkedet, nå hos oljeselgerne, nå hos lærselgerne; lengre og lengre unna hvor de begynte fra. Følelsen inni ham vokste mer enn det minsket. Var hun gal? Videre og videre ledet hun ham til utkanten av byen.

Sola senket seg og gikk ned, og der var hun, foran ham. Nå var de kommet, av alle steder, til gravlunden. Hadde han vært ved sine fulle fem, ville han blitt redd, men sannelig, reflekterte han, merkeligere steder enn dette hadde sett ut som elskers møtested.

Det var knapt tjue alen mellom dem da han så henne se seg tilbake, og med et lite forsprang trippet hun ned stegene og gjennom den store bronsedøra til det som syntes å være en veldig gammel gravkammer. Et mer nøkternt øyeblikk kan ha sett mannen stanse opp, men i nåværende tilstand, var det ingen vei tilbake, og han dro ned stegene og gled inn etter henne.

Inni gravkammeret, samtidig med at hans øyne så etter noe viktig, var det to trappetrinn som ledet ned til en andre dør, hvorfra det skinte et lys, og som han like godt passerte gjennom. Han befant seg i et stort rom, lyst opp med levende lys på dets vegger. Der satt kvinnen, på motsatt side av døra på en halmmadrass av rikt materiale i hennes helsvarte bekledning, fortsatt dekket, tilbakelent på en pute mot veggen i den andre enden av rommet. Til høyre for halmmadressen, bemerket mannen seg en brønn plassert i bakken.

– Lås døra bak deg, sa hun i en lav, rusten stemme som var nesten en hvisking, «og ta med nøkkelen.»

Han gjorde som han ble fortalt.

Hun gestikulerte skjødesløst på brønnen. «Kast den uti.»

Et glimt av fornuft syntes å trenge inn for et øyeblikk gjennom skyene over hans forståelse, og en tilskuer, om det hadde vært en, kunne ha lagt merke til de aller minste pausene.

– Kom igjen, sa hun leende, «du nølet ikke med å miste bønnen ettersom du fulgte meg her, eller hva?»

Han sa ingenting.

– Tiden for solnedgangsbønnen har nesten avluttet likeså, sa hun med forsiktig spott. «Hvorfor bekymre seg? Kom igjen, kast den uti. Du vil gjøre meg tilfreds, ikke sant?»

Han strakte ut hånden sin over brønnmunningen, og så på mens han lot nøkkelen falle. En uhyggelig følelse vokste fra dypet av hans mage mens stundene passerte og ingen lyd kom. Han følte undring, så redsel, så forståelse.

– Det er på tide å se meg, sa hun, og hun løftet sitt slør, ikke til å avsløre ansiktet av en frisk ung kvinne, men av en heslig gammel kjerring, alt var mørkhet og defekt, ikke en partikkel av lys å finne noen sted i dets uhyggelige ansiktslinjer.

– Se nøye på meg, sa hun. «Mitt navn er Dunya, Denne Verden. Jeg er din kjæreste. Du brukte din tid til løpe etter meg, og nå har du innhentet meg. I din grav. Velkommen, velkommen.»

Til dette lo hun og lo, helt til hun ristet seg selv til en liten haug av fin støv, hvorav dens uregelmessige skygger, mens stearinlysene sloknet, returnerte til mørket én etter én.


‹‹ Tilbake


 

Aktuelt

Tarawih – Hvor mange rak`at er sunnah?
I senere tid er det blitt et stadig mer populært synspunkt å tro at sunnah er å be 8 rak`at tarawih, og at 20 rak`at er ...

 
  Les mer  

Nye bønnetider fra IRN

IRN har utgitt nye standardiserte bønnetider for Norge. Se bønnetidene her


Bønnetider på iPhone og Android

 

Mest delt på Facebook




Copyright © 2008 - 2017