tag
Forsiden Oppdag islam Profeten Glemt kunnskap Søk

Å adlyde de statlige lovene i Vesten


Spørsmål: 
Noen muslimske ungdommer i Vesten tror ikke at det er viktig å unngå å bryte loven i land som ikke er Kalifatet. 

Er det er noen bevis på at muslimer må «adlyde lovene i landet» de bor i – om det er oss som bor i Vesten eller de som bor i muslimske land (i fravær av Kalifatet)?

Svar:

I Allahs navn, den Barmhjertige, den Nåderike,

Muslimer er generelt forpliktet til å overholde lovene til landet de bor i, enten de bor i en islamsk stat (al-khilafa), muslimske land, eller ikke-muslimske land (slik som i Vesten), så lenge de ikke er beordret til å praktisere noe som er imot Shariah. Hvis de er tvunget av loven til begå en synd, vil det i et slikt tilfelle ikke bare være unødvendig, men forbudt å overholde loven.

Noen muslimer har inntrykk av at det er tillatt å bryte lovene til land som ikke er en islamsk stat (al-Khilafa), noe som er fullstendig galt. Muslimer må overholde loven til ethvert land de bor i, om det er i vesten eller østen, så lenge loven ikke motsier ens religion.

Sayyiduna Abd Allah ibn Umar (måtte Allah være fornøyd med ham) forteller at Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) sa: «Det er nødvendig for en muslim å høre på og adlyde herskeren, så lenge man ikke blir beordret til å begå synd. Hvis man blir beordret til synd, er det ingen overholdelse og lydighet.» (Sahih al-Bukhari, nr. 2796 og Sunan Tirmidhi)

Den ovennevnte hadithen er generell, i det at den ikke skiller mellom muslimske og ikke-muslimske land, selv om forståelsen blant de lærde er at den generelt brukes om muslimske land.

Videre har mange lærde delt ikke-muslimske land (dar al-Harb/kufr) inn i to kategorier, Dar al-Khawf og Dar al-Aman. Den førstnevnte (dar al-khawf) refererer til et land hvor muslimene er under konstant trussel og frykt med tanke på deres religion, liv og eiendom, mens den sistnevnte (dar al-Aman) refererer til et land hvor muslimene er relativt sikre og trygge. I Dar al-Aman (slik som mange ikke-muslimske land i Vesten), er mange av påbudene og de juridiske kjennelsene veldig like som i muslimske land (dar al-Islam), derfor vil ordren om å følge landets lover også gjelde i disse ikke-muslimske landene. (Se: Radd al-Muhtar)

De som er av synet at det ikke er nødvendig å adlyde landets lover med mindre det er styrt av en ordentlig islamsk ledelse, sier vanligvis at disse lovene er ikke-islamske og menneskelagde, og man er bare forpliktet til å overholde Allahs lover!

I realiteten er dette en veldig umoden forståelse av islam, for til og med en islamsk Khilafa-regjering vil implementere lover som er skapt av deres egen intellekt og ijtihad. Hvis en islamsk regjering ser behovet av å implementere en viss lov, så har den den fulle myndighet til å gjøre det, selv om den ikke finnes i Koranen og Sunnah.

Alle lærde er enstemmig enige om at hvis en islamsk regjering bestemmer seg for å implementere en lov til nytte for landet og dets borgere, så er det ikke noe galt i det, så lenge den ikke motsier shariah. Og denne loven vil være bindende for enhver borger i det landet, selv om den ikke var obligatorisk til å begynne med fra sharia sin side. Derfor vil lovene som en islamsk Khilafa-regjering innfører også være «menneskelagde», og bindende for alle borgere.

Her står ikke saken mellom «Allahs lover» eller «menneskelagde lover», men man må heller forstå og ta for seg saken mer rasjonelt og dypt.

Når man bor i et spesifikt land, sier man seg enig verbalt, skriftlig eller konsekvent med å overholde odningene og reglene til det landet. Ifølge shariah er dette betraktet som en pakt, kontrakt og avtale. Man er forpliktet til å overholde kontrakten uavhengig om det er inngått med en venn, fiende, muslim, ikke-muslim eller en regjering. Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) og hans følgesvenner (måtte Allah være fornøyd med dem alle) stod alltid for sitt ord og brøt aldri noen kontrakt eller avtale, som historiebøkene og Sunnah har bevist. Å bryte et løfte eller å bryte en avtale er derfor absolutt forbudt og ansett som et tegn på å være en hykler (munafiq).

Allah Den Høyeste sier:

Og overhold (alle) forpliktelser (ahd), for hver forpliktelse vil det bli spurt om (på Dommedag). (Surah al-Isra, v.34)

Og liknende sier Allah:

Allah påbyr at dere leverer tilbake betrodd gods til eieren, og at dere dømmer rettferdig mellom folk når dere sitter til doms. (Surah al-Nisa, v. 58)

Og når det gjelder den som bryter en avtale og er skyldig i svik, sier Allah:

Sannelig, Allah liker ikke de svikefulle! (Surah al-Anfal, v.58)

Sayyiduna Abu Hurayra (måtte Allah være fornøyd med ham) forteller at Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) sa: «Tegnene på en hykler er tre: 'Når han snakker lyver han, når han gir et løfte bryter han det, og når han er gitt tillit bryter han den.'» (Sahih al-Bukhari, nr. 33)

Sayyiduna Abd Allah ibn Amr (måtte Allah være fornøyd med ham) forteller at Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) sa: «Hvis man finner disse fire trekkene i et individ er han en fullstendig hykler (munafiq), og hvis et individ innehar en av disse fire trekkene, har han en del av nifaq: 'Når han er gitt tillit bryter han den, når han snakker lyver han, når han inngår en avtale (ahd) er han skyldig i forræderi og illojalitet (gadar), og når han strides om noe har har et stygt språk.» (Sahih al-Bukhari, nr. 34)

Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) ga klar veiledning om hvordan ens oppførsel burde være overfor en person som man har en avtale eller pakt med.

Safwan ibn Sulaym forteller fra mange av Følgesvennene til Allahs Sendebud (måtte Allah være fornøyd med dem alle), med deres fedre som var slektninger av hverandre som kilde, at Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) sa:

«Vokt dere for dette, hvis noen undertrykker (eller øver urett mot) personen som man har en avtale med (mu'ahid), eller innskrenker hans rettigheter, eller påtvinger ham å arbeide utover hans kapasitet, eller tar fra ham noe uten hans tillatelse, skal jeg tale hans sak på Dommedag.» (Sunan Abu Dawud, nr. 3047).

Den ovennevnte hadithen er ganske klar på at en muslim er forpliktet til å overholde pakten eller avtalen til selv en ikke-muslim. Hvis en slik avtale (ahd) finner sted, så vil en være ansett for å ha beskyttet hans liv, rikdom og eiendom. Det vil være forbudt (haram) å ta fra vedkommende rikdom som man har en avtale med uten hans tillatelse, som nevnt klart i hadithen. Dette utelukker kategorisk forestillingen til de som tror at det er tillatt til å ta regjeringens rikdom, selv på ulovlige måter.

Sedvanen til Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) og hans Følgesvenner (måtte Allah være med dem alle) illustrerer også klart viktigheten av å overholde en pakt, og forbudet av forræderi.

Under Khaybar-slaget, som fant sted mellom muslimer og jøder, beleiret Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) og hans Følgesvenner (måtte Allah være med dem alle) fortet i Khaybar hvor jøder var bosatt. En fattig gjeter, som arbeidet for sin jødiske sjef, hadde allerede hørt om Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred), og ved synet av den muslimske hæren, tenkte han at det var en god mulighet for å forhøre seg om islam. Han dro ut av fortet med geitene og sauene han passet på, og spurte om hvor Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) oppholdt seg. Etter å ha blitt vist veien til Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred), forhørte han seg om den grunnleggende læren i islam, og så sa han: «Hva vil vil min status bli hvis jeg aksepterer islam?» Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) svarte: «Jeg vil omfavne deg, du vil bli min bror og få de samme rettighetene som andre muslimer.» Han sa: «Jeg er veldig fattig og i dårlig tilstand. Jeg er fullstendig svart og det kommer vond lukt fra kroppen min og klærne mine. Hvordan vil du omfavne meg når jeg er i en slik tilstand?» Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) svarte: «Jeg skal omfavne deg, for alle av Allahs tjenere er like i Hans øyne.» Han sa: «Hvis jeg går over til islam, hva vil min skjebne bli?» Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) sa: «Jeg bevitner at hvis du aksepterer islam, vil Allah forandre mørket av din kropp til lys, og forandre den vonde lukten til behagelig duft.» Disse ordene til Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) hadde sitt inntrykk på hans hjerte, så gikk han over til islam.

Etter å ha gått inn i islams fold, spurte han Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) hva han var pliktet til å gjøre. Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) sa at de var for øyeblikket midt i krigen, således var plikten i denne stunden og tiden å delta i Jihad. Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) sa imidlertid til ham: «Den første og fremste tingen du trenger å gjøre er å returnere disse dyrene til deres jødiske eier og deretter delta i Jihad.»

Som nevnt tidligere, tilhørte disse dyrene en jøde som var i motstanderens hær, men Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) beordret ham om å gå tilbake og returnere dem. Grunnen til det, var at han var betrodd disse geitene og sauene på et tillitsforhold, og det er nødvendig ifølge sharia å returnere eiendeler betrodd på et tillitsforhold tilbake til sin eier.

Deretter deltok han i den hellige kampen (jihad) og var blant martyrene. Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) gjenkjente kroppen igjen, og henvendte seg til sine Følgesvenner slik: «Jeg ser med mine egne øyne at han har blitt badet i det hellige vannet til paradiset, og Allah har forandret hans mørkhet til skinnende hvitt og hans vond lukt til behagelig duft.»

Det ovennnevnte er et glimrende eksempel på å oppfylle et tillitsforhold selv om det er med en fiende. Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) var midt i krigen mot jødene i Khaybar, men likevel beordret han gjeteren om å gå tilbake og returnere dyrene.

Det er riktignok sant at en muslimsk hær er tillatt til å beslaglegge rikdommene og eiendommene til motstanderens hær under en krigssituasjon, men på grunn av at gjeteren hadde tatt disse dyrene under en kontrakt før krigen, var han beordret til å overholde kontrakten, og dermed returnere dem til deres sanne eier i god behold.

De som påstår at man kan berøve og plyndre rikdommen til til vestlige regjeringer på hvilken som helst måte, burde fundere over den ovennevnte hendelsen med rimelig omtanke. Hvis Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) beordrer at eiendelene til en jøde (som er i motstanderens hær) skal returneres til ham, så hvordan kan man begrunne tillatelsen om å ta rikdommen til regjeringen ulovlig!

Avslutningsvis er det nødvendig ifølge sharia å overholde lovene i landet man bor i, uansett lovens natur, så lenge de ikke motsier sharia. Hvis loven imidlertid krever noe som er imot islam og shariah, vil det da være nødvendig å avstå fra å overholde den, for den berømte hadithen konstaterer: 

Det er ingen lydighet til skapelsen hvori det er ulydighet til Skaperen. (Musnad Ahmad).


Og Allah vet best


Muhammad ibn Adam
Darul Iftaa
Leicester, UK


‹‹ Tilbake


Glemt kunnskap

'Aqidah - Troen Fiqh - Islamsk rettslære 'Ibadah - Tilbedelse Mu'amalah - Økonomi Akhlaq - Væremåte Mu'asharah - Samfunn
 

Aktuelt

Tarawih – Hvor mange rak`at er sunnah?
I senere tid er det blitt et stadig mer populært synspunkt å tro at sunnah er å be 8 rak`at tarawih, og at 20 rak`at er ...

 
  Les mer  

Nye bønnetider fra IRN

IRN har utgitt nye standardiserte bønnetider for Norge. Se bønnetidene her


Bønnetider på iPhone og Android

 

Mest delt på Facebook




Copyright © 2008 - 2018