Prinsippet om å velge det minste av to onder

Spørsmål:
Jeg ville blitt svært takknemlig hvis du kunne forklare oss hva som menes med «å velge det minste av to onder». Er dette basert på noe bevis fra Koranen og Sunnah, og er det et anerkjent prinsipp blant de klassiske lærde eller bare et moderne prinsipp?

Svar:

I Allahs navn, den Barmhjertige, den Nåderike,

De forskjellige prinsippene (qawa'id) skissert av de tradisjonelle juristene (fuqaha) er et resultat av omfattende gjennomgåelse av fiqh-kjennelsene (masa'il) gjennom årene og tidsaldrene. Disse prinsippene kom ikke til veie på grunn av de personlige ideene eller erfaringene til fuqaha eller ved tilfeldighet for den saks skyld. Derimot kan disse prinsippene spores tilbake til så tidlig som tidsepoken til Følgesvennene og deres etterfølgere (tabi'in, måtte Allah være fornøyd med dem alle).

Vi kan finne visse prinsipper (qawa'id) direkte i Koranen og Sunnah. For eksempel sier Allah Den Høyeste:

Hold fast ved overbærenhet, og påby det gode, og vend deg bort fra de uvitende. 
(Surah al-A'raf, 199)

Det ovennevnte verset består av tre setninger hvorav alle faktisk er prinsipper som danner grunnlag for andre påbud i Shariah. For eksempel, i befalingen «hold fast ved overbærenhet» inkluderes kjennelser slik som å ha gode bånd med de som bryter dem, å tilgi de som urett og være generelt høflig - disse er alle inkludert.

I utsagnet «vend deg bort fra de uvitende» er det oppfordring til å innhente kunnskap, å ikke engasjere seg i nytteløse argumenter og å holde seg unna undertrykkere, osv...

Tilsvarende er det mange slike prinsipper i hadith-samlingene som er fortalt fra vår kjære Sendebud fra Allah (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred), spesielt i de ahadith som er ansett som «perler av visdom».

For eksempel:

1. «Ethvert rusmiddel er forbudt» (Sahih Muslim).
2. «Enhver låneordning som resulterer i noen fordel til lånutgiveren er riba» (Sunan al-Bayhaqi).
3. «Alt som er nyoppfunnet er innovasjon og enhver innovasjon er villfarelse» (Sunan Abu Dawud).
4. «Ethvert vilkår som ikke er i Allahs bok er ugyldig» (Sahih al-Bukhari).
5. «Enhver god handling er veldedighet» (Sahih al-Bukhari).
6. «Bevis må fremlegges av saksøkeren og den tiltalte må avlegge eden» (Sunan Tirmidhi).
7. «Utsettelse (i å tilbakebetale gjeld) av en velstående person er undertrykkelse» (Sahih al-Bukhari).
8. «Det er ingen lydighet til noe skapelse hvori det er ulydighet til Skaperen» (Musnad Ahmad).

Så de generelle prinsippene i Sunnah er mange, og de danner sammen med prinsippene i Koranen det originale grunnlaget som fuqaha har dannet qawa'id utifra.

Fuqaha har også basert sine egen qawa'id (som ikke er ekplisitt nevnt i Koranen og Sunnah) på Koranen og Sunnah. De lagde mange slike prinsipper, som har blitt samlet i mange bøker. Lærde som Ibn Nujaym i sin al-Ashbah wa al-Naza'ir, Abu Zaid Dabusi i sin Ta'sis al-Nazar, Imam al-Kharki i sin al-Usul og al-Atasi i al-Majallah, har alle samlet forskjellige prinsipper i hanafi madhhab som relaterer seg til forskjellige aspekter av Shariah.

Også al Furuq av Imam al-Qarafi (maliki madhhab), Qawa'id al-Ahkam fi Masalih al-Anam av Izzuddin ibn Abdus Salam (shafi'i Madhhab) og al-Qawa'id av ibn Rajab al-Hanbali (hanbali madhhab) er alle ansett for å være store verk og grunnleggende i denne vitenskapen.

La oss komme inn på det prinsippet du spurte om, som lyder følgende: «Hvis man er overmannet av to onder, skal man velge det minste av de to.»

Dette prinsippet har blitt nevnt i nesten alle bøker i denne vitenskapen. Det er et prinsipp som er basert på konseptet om å unngå synd og skade så mye som mulig. Det har blitt utledet fra de generelle retningslinjene som finnes i Koranen og Sunnah.

Allah Den Høyeste sier:

«Vis gudsfrykt så langt dere kan (...)» (al-Taghabun, 16).

Tilsvarende sier Allah Den Høyeste:

«De vil spørre deg om kamp i den forbudte måneden, si: «Å kjempe i den er stor synd, men å legge hindringer i Allahs vei og fornekte Ham og nekte tilgang til den hellige moské og drive dens folk bort derfra, er større synd i Allahs øyne. Opptøyer og forfølgelse er verre enn drap.» 
(Surah al-Baqarah, 217)

I dette verset nevner Allah Den Høyeste at hedningene fra Makkah beskyldte muslimene for å bryte tradisjonen da de kom ut for å kjempe i den forbudte måneden. Selv om det var en stor forbrytelse å kjempe i den forbudte måneden, var muslimene nødt til å velge det minste av to onder, ettersom avståelse fra å kjempe ville latt fiendene fortsette sin forfølgelse av muslimene. Derfor ble muslimene drevet til å kjempe i selvforsvar under den perioden imot deres egne følelser.

I det femte året av Hijra, samtykket Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) i en våpenhvile med hedningene i Makkah kjent som Sulh al-Hudaybiyya. Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) inngikk kompromiss med dem til flere fordeler for hedningene og ga avkall på muslimenes rettigheter. Det ble samtykket at hvis noen av hedningene kom til Madinah, måtte muslimene sende dem tilbake. Derimot i den motsatte situasjonen, ville de ikke bli sendt tilbake. Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) samtykket til dette og tok hensyn til den større ondskapen, som var den forventede torturen til de troende som forble i Makkah, og også forhindre øyeblikkelig blodsutgytelse. Dette ble sett som langtidsgevinsten.

En annen velkjent hendelse er om en landsbyboer som nylig hadde akseptert islam. Denne landsbyboeren, som ikke visste om etikettene til moskeen, begynte å urinere i den. Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) stanset ikke ham med det samme, han lot ham heller gjøre seg ferdig for så å forklare ham på en høflig måte at det er upassende å urinere i Allahs hus. (Sahih Muslim)

Her tolererte Allahs Sendebud (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) det minste ondet ved å la ham urinere ferdig og forhindret to større onder:

1. Å stoppe ham, ville få ham til å løpe, og slik ville hele moskeen bli tilskitnet.
2. Å irettesette ham kunne drevet ham bort fra Islam og forårsake hat i hans hjerte. (Se: de store kommentarene av hadith-samlinger).

Noen eksempler i fiqh-spørsmål hvor dette prinsippet er brukt (tatt fra Ibn Nujaym sin al-Ashbah):

1. Hvis en person er skadet på en slik måte at blod vil renne ut hvis han bøyer seg ned (sajda) i bønnen. Men hvis han unngår å bøye seg ned i støvet, vil det ikke renne ut. I denne situasjonen er han beordret til å be sine salat sittende nede og gjøre bevegelser, ettersom å utelate sajdah er et mindre onde enn å be bønnen i en tilstand av rituell urenhet. Utelatelsen av sajdah i frivillige bønner er ubetinget tillatt, mens salah kan aldri bli bedt i en tilstand av rituell urenhet.
2. En eldre og syk person er ikke stand til å resitere (i bønnen) stående, men er i stand til det i en sittende stilling. Kjennelsen i et slikt tilfelle vil være at han må be sine salat sittende nede og fremsi resitasjonen, ettersom å be salat sittende er et mindre onde enn å utelate resitasjonen.
3. Hvis en er tvunget av nødvendighet til å spise av enten dødt kjøtt eller av rikdommen til en annen person, burde han spise det døde og forbudte kjøttet, ettersom å spise dødt kjøtt er et mindre onde av de to alternativene.

Og Allah vet best.

Muhammad ibn Adam
Darul Iftaa
Leicester, UK