Koranens språklige mirakel
Miraklenes funksjon
For å kunne forstå meningen med mirakler, må vi først se på bakgrunnen og behovet for dem. Ingen kan sprade rundt og påstå å være den amerikanske presidenten, den norske kongen eller fylkeslegen uten å ha noen bevis for det, og samtidig forvente at noen skal ta ens påstander seriøst. Jo større påstand en fremmer, desto større bevis trengs for å bekrefte den. Alle profeter (fred være med dem) fikk tilsvarende enorme bevis som bekreftelser for deres påstander om å være profeter, som vi kaller mirakler. Det kjennetegnet som er felles for mirakler er at de er brudd på naturlovene, altså overnaturlige hendelser. Men det er ikke det overnaturlige i seg selv som beviser noe, det er snarere i sammenheng med en utfordring at det indikerer noe. Idet en profet kaller folket til Herren, omdannes påstanden til en utfordring til de som hører kallet.
Når profeter (fred være med dem) får mirakler fra Allah, skjer det i det fagfeltet folket deres mener de har mestret. Dette er fordi folket er eksperter og kjenner til de menneskelige grensene for hva som er mulig å oppnå i det fagfeltet. Folket i tiden til Moses (fred være med ham) mestret magi, og var de fremste ekspertene i det feltet. De kjente til innsiden og utsiden av det. Så Moses (fred være med ham) fikk et mirakel som overgikk det de visste var mulig for mennesker å få til. Da han kastet sin stav som ble til en slange og slukte magikernes triks, skjønte Faraos magikere at det var et mirakel, forbi det de visste var mulig for mennesker å få til. Hvis de best kvalifiserte folk ikke klarer å bringe noe tilsvarende, betyr det at ingen menneske vil klare det. Så de gjenkjente Allahs aksept for påstanden til Moses (fred være med ham), og underkastet seg (se Koranen 20:65-70). Og tilsvarende var det for eksempel for Jesus (fred være med ham) sitt folk som mestret kunsten av medisin og helbredelse av sykdommer. Så han fikk mirakler som viste en guddommelig inngripen i dét feltet, ved at han helbredet de spedalske og de blinde og gjenoppvekket de døde til live (se Koranen 3:49). Det at noe overnaturlig, altså en guddommelig inngripen, skjer i sammenheng med en utfordring innebærer et tegn på at det er Allah som bryter normen for å indikere en aksept for påstanden.
Imam al-Ghazali (d. 505/1111) forklarer det med følgende analogi i sitt verk Ihya `Ulum al-Din: ”Grunnen til at et mirakel beviser sannferdigheten til sendebudene er fordi alt som mennesker ikke kan gjøre må være Allahs verk. Det som er knyttet til en utfordring av en profet tar samme plass som det gjør hvis Allah sier 'du har rett'. Det er slik som tilfellet av en person, stående foran kongen, kunngjør til undersåttene at han er kongens sendebud, og for å bevise det ber han kongen om å stå opp på sin trone og sette seg tre ganger, motsatt av sin vanlige praksis. Kongen følger det, og undersåttene vet, uten noen skygge av tvil, at kongens handling tar plassen til om han hadde sagt 'du har rett'.”
Koranen som et mirakel
Den siste profeten (fred og velsignevære med ham) hadde mange mirakler, men det største mirakelet hans var Koranen. I dag lever vi i en vitenskapelig tidsalder, og vi finner mange vitenskapelige mirakler i Koranen av varierende karakter. Men det største mirakuløse aspektet ved Koranen er det språklige. Den er unik og umulig å etterligne i sin rene og utsøkte stil som skifter fra seksjon til seksjon som et kaleidoskop, fengende rytme, makeløse kortfattethet, historiske presisjon, mirakuløse forutsigelser, overveldende logikk, ubestridelige argumentasjon og feilfrie detaljer.
Det feltet som araberne hadde mestret var språk. Det nivået de mestret språket på er uten like i hele historien. Så Allah sa til dem i Koranen: "Om dere er i tvil om det Vi har åpenbart for Vår tjener, så bring en sura slik som den og kall frem deres vitner utenom Allah, om dere snakker sant" [2:23]. Denne utfordringen er bakgrunnen til hele den spennende historien om profetens liv, med slag etter slag, utdrivelser, boikotter og kriger. De som fornektet ham i Makkah kalte ham løgner, selv om de visste at han aldri hadde snakket usant hele sitt liv. De kalte ham poet selv om de visste at han ikke var noen poet. De kalte ham magiker, selv om de visste at han ikke drev med magi. Fedre kjempet mot sønner, de ofret sine penger og liv. Alt dette på bakgrunn av denne utfordringen. Selv om man ikke kan arabisk i dag, beviser denne historien utfordringen i Koranen. Hvis de kunne klart å bringe noe tilsvarende som Koranen, kunne de endt dette ved å møte utfordringen. De gjennomgikk alt dette selv om de kunne endt det ved å møte utfordringen, dersom det hadde vært i deres makt. Dermed blir det temmelig klart at de ikke kunne produsere noe tilsvarende Koranen. Selv de ikke-troende i Makkah innrømte at Koranen var et språklig mirakel. Dette kommer frem i påstandene de selv la frem. Allah sier i 16:103: "Vi kjenner vel til at de sier: 'Det er et vanlig menneske som lærer ham.' Men språket til den de sikter til er utenlandsk, mens dette er klart, arabisk språk". Så dette er et stadig gjeldende mirakel som bekreftes av historien.
Mange arabisktalende i dag vil synes at Koranen er veldig vakker å høre på, rimer noe steder, har en fin rytme andre steder, men tenker at det ikke virker som noe mirakuløst og heller er noe som de muligens kunne gjenskapt. Dette er fordi de ikke snakker og forstår den samme arabisken som ble snakket på profetens tid. Ca. 150 år etter hijra mistet folk evnen til å verdsette det arabiske språket. Så de lærde forsto denne endringen og bevarte mirakelet for oss. Dette gjorde de ved å utvikle regler for å lære seg språket. Og hvis vi lærer oss disse reglene i grammatikk, morfologi og retorikk vil vi kunne forstå, gjenkjenne og verdsette dette mirakelet.
Arabernes språklige ekspertise
Hvorfor var araberne så flinke til å forme språket sitt så fint? Fordi de for det første var et isolert folk, som ikke var interessert i å erobre andre områder. Andre folk hadde ikke noen ressurser araberne var interessert i å overta. Og de var heller ikke interessert i å vandre utover – de var fornøyde der de var. Dette er i motsetning til andre områder, f.eks. ser man det på det engelske språket som er sterkt påvirket av gjensidige erobringer fra de ulike folkeslagene i nærheten. En annen grunn er at de selv elsket det arabiske språket, og anså andre språk som babling i forhold. Dessuten var poetisk språkbruk den mest populære fornøyelsen i fredstider. De hadde årlige festivaler (aswaq) der de ulike stammene møttes til markedshandel med varer fra andre sivilisasjoner, og hovedattraksjonen var poesikonkurranser der hver stamme hadde sine flinkeste poeter som representanter. Dette var deres stolthet. Arabernes rivalisering mellom stammene førte også til økte ferdigheter innen veltalenhet, slik konkurranser fører til økt interesse og utvikling. Mens det var en fornøyelse i fredstider, var det også et våpen i krigstider. Araberne var æresfokuserte folk og det verste en kunne gjøre var å tilskitne en arabers ære. De kunne ta en dolk i brystet, men ikke et nedverdigende poetisk vers. For det sistnevnte ble resitert generasjoner etter generasjoner og var en langvarig ærekrenkelse.
Språkets forfall
Etter at Islam ble fullført og under de tidlige kalifatene hadde man ikke lenger denne isolasjonen. Under kalifatet til 'Ali (måtte Allah være fornøyd med ham) ble den muslimske hovedstaden flyttet til Kufa. Irakerne var ikke de opprinnelige araberne. Så man fikk ikke-arabere som reiste og flyttet inn for å besøke Makkah og Madinah, og arabere som flyttet ut av de arabiske områdene. Under tiden til 'Umar (måtte Allah være fornøyd med ham) oppstod det problemer som følge av at den språklige forståelsen sank, siden det var under hans kalifat at det muslimske riket ekspanderte. Det som skjedde på denne tiden var altså at muligheten til å lære seg klassisk arabisk ved å omgås folket som snakker språket forsvant. Fra denne tiden av var det kun ved spesifikke studier at man lærte seg arabisk. Ingen snakker arabisk uten grammatiske og strukturelle feil lenger. Ikke bare er det rene klassiske språket tapt fra de arabisktalende samfunnene, men retorikkunnskapene, veltalenheten og evnen til å forstå komplekse tanker er også nærmest forsvunnet og blitt sjeldenheter. Evnen til å verdsette språk og veltalenhet forutsetter nemlig at man klarer å forstå komplekse tanker, og ikke bare lese- og skriveferdigheter. Noen av disse feilene som krøp inn hos muslimene endret totalt på betydningen i Koranen, og lærde bestemte seg for å bevare språket ved å lage regler utifra det klassiske arabiske språket. Overfokusering på visuell media og tilnærmet manglende undervisning i logikk og retorikk har stagnert utviklingen og forståelsen av språket. Vil man verdsette Koranens språklige mirakel på et høyt nivå, bør man vurdere å lære seg klassisk arabisk. Det er samtidig en nøkkel til å heve ens tilbedelse til et høyere nivå, ved å forstå hva ens `ibadah uttrykker. Ens bønn, Koranresitasjon og dhikr forvandles fra tørr gjentagelse til en personlig realisering av det man sier.
