Fiqh om kroniske unntak og wudu’

Spørsmål

Kunne du vennligst forklare fiqh om kroniske unntak og wudu’?

Svar

Hvis noen har et kronisk unntak (`udhr) slik om å være ute av stand til å stanse tilbakevendende urindråper, eller en med diaré, bør:

1) utføre wudu’ i tiden til hver fard salah og

2) be så mange fard eller nawafil man ønsker med den wudu’en.

Aisha beretter fra Profeten (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred) at han fortalte Fatima bin Hubaish: “Gjør wudu’ på tiden til hver salah.”

Wudu’en til en som som lider av et kronisk unntak blir ugyldig kun med:

1) bønnetidens utløp eller

2) hendelsen av noe som bryter wudu’ annet enn den aktuelle årsaken [a: f.eks. vil neseblod anses som en annen årsak enn den aktuelle dersom den aktuelle er blødning fra fingeren som ikke vil stanse].
(Shurunbulali, Imdad al-Fattah Sharh Nur al-Idah s. 145-146)

Villkårene for å bli ansett som noen med et kronisk unntak er av tre typer:

1. Begynnelsesvillkåret: Dette er at en hel bønnetid passerer med unntak (som gjør at man ikke klarer å bevare wudu’) tilstedeværende slik at man ikke hadde nok tid til å utføre en minimal wudu’ og be en rask salah [a: det vil si at man kun utfører det som er fard og wajib i wudu’ og salah].
Hvis blødning begynner iløpet av en bønnetid, venter man til slutten av bønnetiden (eller til rett før den makruh tiden, som i tilfellet av `asr) i håp om at blødningen stanser, og så ber man rett etter å ha utført wudu’ (og forsøker å ta midlene for å stanse eller minimere blødningen).

2. Fortsettelsesvillkåret: For å forbli ansett som en med kronisk unntak, er det kun nødvendig at unntaket er tilstede én gang i hver bønnetid. (Dette illustrerer det rettslige prinsippet ‘fortsettelse er enklere enn begynnelse.’)

3. Avslutningsvillkåret: Man er ikke lenger ansett som kronisk unntatt, og kan derfor ikke handle etter unntakene som er gitt slike individer, etter at en hel bønnetid passerer uten at unntaket oppstår. [Ala’ al-Din Abidin, Hadiyyah al-Ala'iyyah]

Det er nødvendig å ta alle rimelige midler for å stanse det som gjør en ute av stand til å bevare sin wudu’. Så hvis det f.eks. er mulig å be sittende uten at unntaket (slik som å slippe vind) hender, må man be sittende. [ibid.]

Shaykh Faraz Rabbani